Solstad i Samtiden

Selv er jeg for ytringsfrihet i alle land, uten at jeg kan si at det er det viktigste problemet i noen av de land som mangler den, men jeg gjentar at jeg skulle ønske ytringsfrihet ble innført i forbindelse med de helt nødvendige endringer som må skje i fattige land, men her er det ikke mye jeg kan gjøre fra eller til, uten å støtte det arbeidet Forfatterforeningen gjør for å få løslatt fengslede forfattere, og glede meg med dem når det lykkes. Nei, ytringsfrihetens ødeleggende kraft viser seg først og fremst når ytringsfriheten blir dyrket som en hellig idé i Norge, og i Vesten forøvrig. Da kan jeg ikke annet enn protestere.

Dag Solstad: "Om ytringsfriheten". Samtiden 2/2008.

Ja. No har eg lese det omdiskuterte essayet til Noregs, for ei vekes tid, mest forhatte forfattar. No trur eg det heile har blåse over, debatten er død, folk har sagt det dei hadde å seie. Og det er kanskje like greitt.

Eg må seie eg forstår kva Solstad meiner i dette essayet. Han set det riktignok på spissen, og blir teken for å vere - og dømt etter kriterium basert på at han er - strengt sakleg, noko han på sett og vis ikkje er, då dette er eit litterært essay, og i mine auge ikkje eigentleg sakprosa.

Eg likte essayet. Eg las det på senga, eg humra, eg koste meg, slik eg alltid gjer når eg les Solstad. Cathrine Sandnes sa då ho blei intervjua i Klassekampen her for ei stund sidan at "(e)nten er disse kommentatorene svake lesere, eller så benytter de uredelige retoriske grep for å framstille seg som smartere enn Dag Solstad. Det er det i virkeligheten svært få norske journalister som er."

Og det er akkurat det eg tenker, kvar gong eg les Solstad: Dette er ein uhyre smart mann. Han er i tillegg noko så uvanleg som eit andsmenneske, og kan hende endåtil eit puristisk andsmenneske, noko eg også gler meg over at det framleis, i dag, i Noreg i 2008 er muleg for eit menneske, ein forfattar, å gå rundt og vere:

Jeg tilbringer så lite tid ute blant folk som mulig. Det er for ikke å bli åndelig kneblet, men beholde min åndelige salutt (salute mentale på italiensk). Jeg tilbringer helst tida i mitt (vårt) bibliotek. Der befinner det meste av det jeg trenger for å kunne puste fritt. (...) Det er andre steder enn i naturen jeg ikke kan puste fritt. Og det er ute i samfunnet, eller Media, som det gjerne heter. Selv om jeg er velsignet med ytringsfrihet av første grad, så har jeg aldri kjent meg så ufri ute i media som i dag.

Elles likte eg godt denne skildringa av forfattarbiblioteket, som viser at også potensielt puristiske andsmenneske som skriv kritiske essay om våre heilage idear, har menneskelege sider som vi (iallfall eg) kan kjenne oss igjen i:

Mitt (vårt) bibliotek er dekket av bøker fra gulv til tak, og det er høyt under taket. Bøkene står tett i tett i sine hyller, ja så tett at det hender at når jeg skal sette en bok inn igjen på plassen sin etter endt bruk, så må jeg bruke ganske lang tid før jeg får presset den inn igjen, noe som den boka, og de to på sidene av den, ikke har godt av, ja det hender jeg må gi det opp, og erstatte den boka jeg nettopp har lest, med en annen og tynnere, men i den samme kategori og med forfatternavn på den samme bokstav. Den nye tar jeg fra vinduskarmene, eller et bord, og idet siste også fra en stol som midlertidig er tatt i bruk som oppstablingsplass for bøker.