8. januar 2012

Nymånen


I dag såg eg
tvo månar
ein ny
og ein gamal.
Eg har stor tru på nymånen.
Men det er vel den gamle.

- Olav H. Hauge

Eit heilt nytt år. Med blanke ark og fargestiftar til.

Eg er alltid fylt av forventning når året bikkar frå gammalt til nytt. Nokre nyttår har eg kjent på ein letnad, som om ei bør er løfta vekk, som om det gamle året var ei tyngd nedover meg, noko som no er glidd av, slik at eg står att rein og lett med berre mulegheitene att. Som om eg får starte på nytt, endå ein gong. Kvart år, starte på nytt, kvar januar.

Det kan vere ein fin måte å tenke på, særleg etter eit år som har vore tungt. Kanskje har ein mista nokon, kanskje har året vore mest motbakkar. No blir alt betre, kan ein tenke. No er det kome eit splitter nytt år, det har enno ikkje fått sin farge, det har enno ikkje fått sitt innhald. Det kan bli eit lyst år, eit solgult år, det kan bli eit himmelblått år med fuglar som flyg høgt, eit år med blomstrar som smiler i graset.

Når januar kjem oppsummerer eg alltid det gamle året, frå start til slutt. Kva har skjedd meg dei siste tolv månadene? Stemmer kjensla eg går ut av året med, med innhaldet året som heilskap har hatt? Kva var forventningane og håpa mine då det gamle året byrja? Oppnådde eg noko av det eg drøymte om? Heldt eg nyttårsforsetta mine?

Det er januar 2012 og eg går eit år tilbake og hugsar at nyttårsstormen kom den siste dagen i 2010 og piska snøen frå greinene. Det byrja regne og kom store smeltedammar på markene. I det skrå ettermiddagslyset på nyttårsaftan var vinden svarte skuggar som jaga gjennom dammane, som skrømt under vatnet. Stormen kom sterk den siste dagen i det gamle året. Fnyste i omnen, ula om novene og bles oss rakt inn i eit nytt år.

Den første dagen i det nye året gjekk den yngste niesa mi på skøyter på ein liten is som hadde frose til oppe på marka bak huset. Rundt og rundt på ein skøyteis som var som ei gåve; det har aldri vore nokon is der før. Slik byrja 2011 for meg. Eg siterte Olav H. Hauge og skreiv: «eg ventar på at tidi skal opna seg, at kjeldor skal springa.»

No er endå eit år over. 2011 er blitt til 2012. Har tidi opna seg? Har kjeldor sprunge?

Det er slike tankar eg gjer meg dei første dagane i det nye året, før eg vender blikket framover og tenker på kva eg vil at det nye året skal romme. Kva drøymer eg om? Kva vil eg dette året skal vere?

Også på tampen av 2011 kom stormen og røska i oss. Han bygde seg opp til ein orkan som reiv tak av hus, dreiv båtar ut av naust, drog tre opp av jorda med rota. Orkanen laga mørker og kulde, skapte store øydeleggingar, førte til mykje motløyse og oppryddingsarbeid for mange. Vi tenkte: ein storm fører aldri noko godt med seg.
Men kjenslemessig treng vi kanskje ein storm av og til, for å blåse vekk det gamle. For å røske opp i gamle sorger, late gammal skit rivast opp med rota og fyke vekk som den morkne bjørka i hagen. Vi kan late dårlege minne og kjensler losne og fare med vinden, halde hardt fast på dei vi skal ta med over i det nye året, gledene vi ikkje vil gi frå oss når det gamle året tippar over kanten og forsvinn ned i djupet.

Kanskje treng vi ein storm rundt punktet der året bikkar frå gammalt til nytt. God vind i ryggen, ein skubb, ein vipp, så vi kjem oss over kanten. To år møtest og ser på kvarandre. Det eine tungt av erfaring, det andre lett og uvitande, som eit barn.

Eg har sett to månar, ein ny og ein gammal. Eg har stor tru på nymånen. Godt år!

Spalte i Sunnmørsposten fredag 6. januar 2012

3 kommentarer:

Kasiopeiia sa...

Flott tekst! Godt nytt år :)

torbjørn hauken sa...

Eit sabba dikt som er fin innleiing til dine gode refleksjonar. Godt år fortsatt!

Synline sa...

Ja, kanskje trenger vi en orkan. Men det er ille mens den står på, og også oppryddingsarbeidet krever sitt.

Men jeg ser ikke bort ifra at du har rett.