17. januar 2012

Jimmen

Øyvind Rimbereid er omtala som ein av dei største fornyarane av norsk samtidslyrikk. To av dei tre siste diktbøkene hans har vore nominerte til Nordisk Råds litteraturpris, deriblant den siste, som eg nett har lese: Jimmen.

Eg har tidlegare også skrive begeistra om ei av dei andre bøkene hans, Solaris korrigert.

Jimmen er hesten, og saman med køyrekaren utgjer han dei to svært ulike stemmene i denne boka. Dei er eit arbeidsfellesskap frå den gamle tida og eit bilete på ei tid som er forbi, eit yrke som blir borte, ei verd som blir slukt av det moderne samfunnet sin raske og øydeleggande framvekst. Aldri har verda endra seg så fort som etter vi fann olja.

Boka rørte meg sterkt allereie frå dei første sidene. Hesten Jimmen talar i noko ein kan kalle nærast eit gammalnorsk urspråk, medan køyrekaren snakkar stavangerdialekt. Kontakta mellom dei er sterk, dei er to, men også ei eining. Dei utfører sine siste dagars arbeid og ser oljeindustrien vekse fram for auga sine. Det er midten av 1970-talet i Stavanger, ei tid er snart forbi.

Her er to utdrag frå boka, køyrekaren først:


Langt inne i sommarnåttå
og condeepen i Gandsfjorden
e snart på vei ud te der han
hørre hjemma.
Han snegla seg av gårde
med lysande hjerne
sytti meter opp i himmelen
            og med sju slebebådar i halvsirkel
                        foran seg.
                                   Som om han e den klogaste
                                               som fins?

Og alt aent rundt han
e nødt te å bli mindre, må bukka
                        eller aller helst
                                   forsvinna.
                                                           Han vil øveleva alt!
                                                           og vil ´kje eingang merka
om alt brenne
            rundt han.


Så Jimmen:


Morgon morgons
upp til soli og i graset
og til dropar attum stråi
so deim mykje  helsar.
Morgon morgons
burtåt nabben og sjå til vatnet
då då vatnet helsar til deim grå´e tre
og til dampen.
Morgon morgons
til deim longe fuglar skrika
nedåt røyken og til mange heimar
deim då helsar.
Morgon morgons
ikring fruva liti burtan vegen rida
med tvo til hjul
og rida innum skuggen og den helsa.
Morgon morgons
til deim steinar små´e upp or moldi
og til høge fjellom helsar
og deim kvite.
Morgon morgons
ikring tunne vatn eg best drikka
og til kvitan snigel
burtåt tunne vatn
seg mun snigla.
Morgon morgons
attmed bolleblomar
og deim gule.
Morgon morgons
uti graset pissa
og til soli alle dropar
som deim helsar.


Det er nok denne ur-eigenskapen ved Jimmen som rører meg sterkast. Noko djupt og klokt, som verkar enkelt og naivt i kontrast til vår forvanska verd, men som kjennest nærare sanninga om kva det eigentleg handlar om alt saman. Å leve, å vere, å slutte å vere.

3 kommentarer:

KindleJoy sa...

Takk for tipset om Jimmen. Hadde glemt at denne faktisk burde komme på ønskelista mi for 2012 :) Gjerna ett snev av lokalpatriotisme ;)

Siri H. sa...

Jeg har bestilt denne og gleder meg veldig til den kommer i postkassa. Fint å få lese noen utdrag og glede seg enda mer!

Elin sa...

Jeg ga opp Jimmen ganske fort. Jeg synes ikke det er noe problem med å lese nynorsk (tvert imot), men å lese på dialekt er jeg ikke begeistret for. Kan til nød gjøre det hvis det er brukt som virkemiddel for å framheve talespråk, men ei hel fortelling/et helt langt dikt over flere sider, ble for voldsomt for meg. Jeg orket rett og slett ikke bruke så mye tid på å forsøke forstå det som stod. (Jeg er ikke sånn som hører andres "stemme" når jeg leser).