17. august 2009

Det er faktisk du som har skapt dei

Forfattar i blå kjole. Biletet er stole frå Dagsavisen
Noko eg ikkje kan unngå å irritere meg over er forfattarar som proklamerer at karakterane deira lever sine eigne liv, at dei ikkje aner kva karakteren kan kome til å finne på rundt neste sving, at det er fullstendig ute av deira, forfattaranes, kontroll.

Difor kjente eg eit godt søkk i mellomgolvet då eg las eit intervju med Trude Marstein på dagsavisen.no:

– Det viktigste for meg er å finne den rette balansen mellom distanse og nærhet til personen jeg skriver om, jeg ønsker verken å dømme eller forsvare. Og jeg er heller ikke så opptatt av at det er hun som er utro og han som passer barna. Han tenker også på å ha sex med andre, og vi vet ikke om han ville gjort det om situasjonen bød seg, sier Marstein.

Men er rask med å legge til at hun ikke tror på det mange forfattere karakteriserer som «romanfigurer som tar kontroll over sine egne handlinger».

- Nei, dette er åpenbart en konstruksjon som jeg har skrevet. Men jeg opplever likevel at valgmulighetene snevrer seg inn hvis skikkelsene skal være troverdige. Menneskene er ikke så forskjellige som det vi tror, vi har ikke så mange forskjellige måter å reagere på.

Nei. Men det er "åpenbart en konstruksjon som jeg har skrevet."
Nettopp.

10 kommentarer:

skafottet sa...

Jeg tar det for gitt at alt er åpenbare konstruksjoner fra forfatteren, det ligger implisitt i det å være forfatter og skrive om mennesker. Likevel opplever jeg at karakterer reagerer og skaper ting jeg ikke hadde planlagt. Ikke av seg selv, åpenbart, men likevel ikke direkte tenkt fra min hånd. Dermed er det enkelt å si at karakterer gjør overraskende ting.
Tenker jeg.

skafottet sa...

Jeg tenker med hånden. Knis.

Aina sa...

Eg tenker at når noko dukkar opp i ein tekst, som du ikkje har planlagt, så må du takke din eigen fantasi og din eigen sinnrike hjerne. Det er DU som er overraskande, ikkje teksten din.

Monica sa...

Åh, for en deilig sak å lese! Jeg strever av og til fælt med å puste liv i folk - og når livet er der er det jo allikevel jeg som styrer. Plutselig innfall og inspirasjon er noe helt annet. Det kaller jeg flyt, og ja, Aina, det har jeg meg selv å takke for ;-)

Aina sa...

Det har du - vi!
Korleis var det forresten på haustlanseringa til Tiden? Og kor kjekt blir det på onsdag på ein skala frå ein til ti?

Synline sa...

Jeg er til enig med deg, men kan også kjenne meg igjen i påstanden om at karakterer lever sitt eget liv. For når jeg kommer i flyt (noe som skjer meget sjelden) da skjer litt av hvert.

Det blir litt som å drømme. Utrolig hva som popper opp i hodet.

Men det er i mitt hode, ja. Det er det.

Synline sa...

Til DELS enig, selvsagt.

*åh, må lese før jeg poster*

Monica sa...

Aina, onsdag blir knallkjekt som i elleve på en sånn skala tror jeg. Håper Samlagets fest blir super også! :-)

Aina sa...

Det blir han nok! Vi skal nok kose oss begge to!

Aina sa...

Synline:
Det er ikkje kjensla eg er lei av, det er koketteringa til visse forfattarar. Akkurat som om det dei driv med er ein slags automatskrift.