She walks in Beauty, like the night
Of cloudless climes and starry skies;
And all that's best of dark and bright
Meet in her aspect and her eyes:
Thus mellowed to that tender light
Which Heaven to gaudy day denies.
One shade the more, one ray the less,
Had half impaired the nameless grace
Which waves in every raven tress,
Or softly lightens o'er her face;
Where thoughts serenely sweet express,
How pure, how dear their dwelling-place.
And on that cheek, and o'er that brow,
So soft, so calm, yet eloquent,
The smiles that win, the tints that glow,
But tell of days in goodness spent,
A mind at peace with all below,
A heart whose love is innocent!
George Gordon, Lord Byron
25. oktober 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Dette var yndlingsdiktet mitt da jeg var 16 år. Sammen med Ballad of Reading Goal - Wilde tror jeg.
Det er så nydelig.
Eg såg Dead Poets Society, der ein av gutane siterte dette diktet, og då måtte eg jo legge det ut.
Jeg husker også diktet fra Dead Poets Society, som jeg tror jeg så fem ganger på kino da den gikk. Alle de flotte guttene...
Hehe. No er dei berre kvisete fjortisar. Sukk. Tida går.
Legg inn en kommentar