Prosa er lett. Å skrive romaner er lett. Det tar bare lenger tid enn alt annet, man må sitte flere timer og alt sånt, reint praktisk. Jeg har alltid vært skjerpa, men romaner er dårlig for ryggen, f.eks. Diktene derimot, er som sumobrytere som står og venter på deg utenfor skoleporten. En hel gjeng av dem og de er alltid klare for å knuse både ryggen din og trynet ditt og alt annet, om man da ikke klarer å få dem til å ta på seg noe mer anstendig og bli med ut på byen for å ta et glass eller dele en flaske. Hvis diktene er på ditt lag, er natten lang og god og fri for trøbbel, ikke minst.
Pedro Carmona-Alvarez intervjua i bloggen til Rune F. Hjemås
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
6 kommentarer:
Jeg leste det og tenkte at jeg er enig i én ting: Romaner ER dårlig for ryggen.
Hehe. Men lett. Så veit du det.
Hmm. Carmona-Alvarez og jeg har nok ikke møtt de samme diktene, høres det ut som. De jeg kjenner er verken store, brutale eller mange. De gjemmer seg snarere enn å briske seg.
kanskje han treffer slike tøffe mannedikt som liker øl og bryting, medan du treffer slike sky, blyge jentedikt som helst ikkje vil at nokon skal sjå på dei? ;)
Ja, det tenkte jeg også.
Legg inn en kommentar