Og i morgon vurderer eg sterkt å gå påLitteratur på Mono,
for å høyre
Paal-Helge Haugen,
Ole Robert Sunde
og Marte Huke lese.
Alt som skjer!
Det er berre å lytte og lære -
og ta seg eit glas attåt.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Om meg
- Aina Basso
- Forfattar og historikar, som har skrive fleire historiske romanar for ungdom og vaksne, og sakprosabøker for barn og unge. Mi åttande bok og første novellesamling for vaksne kom i september 2023 og har fått tittelen Eg rissa desse runene.
EG RISSA DESSE RUNENE (2023)
DEI DØDSDØMDE (2022)
UNGEN (2019)
HEKSEJAKT (2016)
FINNE LY (2014)
De la part du diable (2015)
Inn i elden (2012)
Fange 59. Taterpige (2010)
Ingen må vite (2008)
10 kommentarer:
Lytt og lær -- og når du ein gong (sooner or later) får prata med PHH, så spør om han er aleine om boka Introduksjon (ein skillingsmonolog) frå 1990.
Og ta eit glas for meg og...
Jarle
Hmpf! Den gikk meg hus forbi! Skulle gjerne vært der.
Men-men ...
Var du der? Jeg så deg ikke. Uansett gikk det litt over hodet på meg… Unntatt Huke, da. Hun var flink.
Eg var der, ja. Trur kanskje eg såg deg, Oda? Sat du til venstre for lydmannen saman med ein som sat og teikna?
Sjølv likte eg gamlekarane langt betre enn MH. Ho fekk ikkje eg så mykje ut av.
Du har rett, det var meg. Tok med meg Streck igjen, det var jo en slik suksess sist. Men jeg skjønner at det kan ha vært en giveaway, var jo ikke så mange der som tegnet. Å nei! Jeg er avslørt!
Så du likte ikke MH? Jeg syntes det var spennende, en slags økologiske dikt, denne flettingen av mineraler, sommerfugler og menneskeleker.
Hva likte du ved gamlekara? Jeg holdt på å gå på veggen av dem. Jeg skjønte ingenting når publikum lo av Haugen, syntes ordlekene hans liknet tulleting for skoleelever. Så kom Sunde og musikktiradene hans, jeg hater Bach (traumatisk pianospilling i barndommen), og selv om jeg liker Miles Davis blir musikk beskrevet i ord alltid noe fattigslig, synes jeg. Huff og huff. Jeg var nesten deprimert etterpå.
Ja, no er du avslørt! Men eg var ikkje sikker, spesielt ikkje sidan du ikkje såg ut til å kjenne meg igjen då blikka våre møttest. Kanskje det likevel ikkje var meg du såg på Blå?
Tja. Kva eg likte?
Haugen er jo ein av mine favorittar, og sjølv om dette han las no ikkje var det beste han har gjort, etter min smak, er det noko der eg set pris på. Måten han ordlegg seg, rytmen, tematikken, spesielt når han skildrar det vanlege. Vanskeleg å forklare. Det er noko meir der, ikkje berre ord og fjas (minus eitt døme som du viste til, som eg lo meg skakk av på mandag då eg høyrte det første gongen - det er noko frigjerande med å få lov til å le av ein så seriøs og alvorleg - og anerkjent -lyrikar).
For meg var det nettopp Sundes essay om Bach som fenga. Eg har alltid likt Bach, eg spelte piano seriøst i ti år, eg veit korleis eit flygel kjennest under fingrane, eg likte strengar av glas og panser, som istappar, koniske... Det var sansbart, tydeleg, både lydleg og visuelt.
Hva!? Så vi på hverandre!? Tror rett og slett jeg var for trøtt den kvelden. Satt litt i transe, merket at jeg falt ut hele tiden under opplesningene, kanskje det ikke var dikternes skyld likevel. Hm. Hadde sandpapir bak øyelokka etter rangel kvelden før, noen ganger måtte jeg bare lukke øynene for å hvile dem, og jeg tenkte at det ville øke konsentrasjonen, men istedet holdt jeg på å sovne. Tror nok det var deg jeg så på Blå, men på Mono kikket jeg bare etter deg i starten, og fulgte ikke noe særlig med på publikum seinere. Hvor satt du?
Eg sat ved søyla, rett framfor lydmannen. I raud genser. På ein barkrakk.
Eg var der ganske tidleg, men såg ikkje deg før heilt til slutt. Det var Streck som var give-awayen. Du hadde meir krøllar enn eg hadde sett føre meg :)
Helt utrolig, vi må jo ha sittet to meter fra hverandre. Jeg er sløv, altså.
Ha ha, jeg er krølltopp ja. Så det syns ikke på skrivestilen min? Og jeg trodde du var mørk som en sigøyner. Snakker om feilbedømminger :-)
Ja, vi gjorde nok det. Hehe.
Nei, eg hadde trudd du hadde rett hår. Etter teikninga på bloggen din å døme. Men mørk skulle eg gjerne vore! Det hadde vore flotte greier.
Legg inn en kommentar