Tidleg om morgonen går ho ut.
Mor er ikkje heimkomen enno. Peder søv stilt i andre senga. Gabriel er ikkje der.
Ho har ikkje sove. Det gjorde ekstra vondt denne gongen. Ho skulle ikkje tirra han.
Ho dreg sjalet tettare kring seg, vandrar hutrande ut over markane, opp mot fossen. Klatretreet har berre nokre få gulbrune blad igjen på greinene. Graset ligg flatt mot bakken. Trøytt, blautt.
Himmelen er tung.
Ho klyv over steingarden. Skogen står svart oppmed fjellet.
Ho stiller seg i fossegapet. Rett over hovudet flyt fuglane. Det er eit sug i vatnet.
I stupet.
Ho tek av seg på beina og kjenner den kalde mosen under tærne.
Beveger dei sakte.
Utdrag frå den komande romanen Ingen må vite (Samlaget 2008)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
14 kommentarer:
Du skriver så sanselig, på den konkrete måten. Jeg liker at naturen ikke bare er «symbolsk» i teksten (for det er den jo også), men noe man kjenner fysisk i kroppen, i takt med ubehaget.
Spennende! Enkle, gode setninger som bygger opp sterke spenninger. Hva skjer med henne? Hopper hun? Stopper hun seg selv? Blir hun en annen, en som sier stopp til volden? Er det håp ...
Du skriv betre og betre, Aina. Artig at du hamnar mellom permar. Eg eg veldig glad på dine vegner. D
Oda: Eg liker det du seier om at eg skriv sanseleg. Det er noko av målet: Å forsøke å skrive slik at den som les kjenner det som karakterane kjenner.
Tomas: Den som les, får sjå. Glad eg klarte å pirre nyfikenheita di!
D: Eg er også veldig glad på mine vegner :) Takk for rosen!
En flott liten teaser.
Liker kontrasten i at språket er konkret og det virker utildekket, samtidig som det ligger en eim av noe under beskrivelsene. Flott oppbygging av stemning.
Takk for det, Iselin!
Så har eg visst oppnådd noko av det eg hadde ønska.
Åååååh!
Og vi skal liksom vente helt til høsten? Det er så LENGE til!
Ja, det er veldig lenge. Einig i det! Glad nokon andre enn eg er utolmodig :)
Du er så veldig flink og eg gleder meg!
Takk!
No blir eg glad! :)
Lovende!
Huff... nå fikk jeg klump i magen her. :-(
Og av en eller annen grunn tenkte jeg på Tarjei Vesaas. Det ror og det ror. Noe slikt. Når noe maler og murrer...
Jeg tror at klumpen og Vesaas-tanken er et kompliment. Hva tror du? ;-)
Eg trur iallfall eg vél å ta det som eitt!
Er forøvrig ikkje første gong nokon blir mint på Vesaas av det eg skriv. Har ei scene som byrjar med "Det snør og snør." Utan at det er medvite Vesaas-tjuveri frå mi side.
Stilig! Da er det ikke bare meg som tenkte i de baner. :-)
Legg inn en kommentar