Den velutdanna forfattaren

Eg les altså Roman 1987, som er den 8. Solstad-boka eg les, av hans 18 skjønnlitterære bøker. Målet er så klart å lese dei alle, ettersom eg ser på Solstad som ein av dei verkeleg store forfattarane sosialdemokratiet Noreg har fostra, og i tillegg får rikeleg glede av å lese bøkene hans.

Noko som stadig slår meg i Solstads bøker er dette:
Protagonisten er alltid på forfattarens eigen alder, han er ofte frå Sandefjord (som forfattaren sjølv også er), han har lang universitetsutdanning og erfaringar med den marxist-leninistiske rørsla på syttitalet.

Men kva er Dag Solstads eigen utdanningsbakgrunn? Eg har no lese det eg har kome over om han på nettet, men ingen stad står det noko om Solstad utanom forfattarskapen. Er han til dømes historikar? Dersom nokon veit beskjed, ville eg sette pris på om du deler det med meg!

På min jakt etter Solstads utdanningsbakgrunn, kom eg over denne artikkelen av Ebba Haslund. Eg har fatta interesse for den skarpe, eldre dama, og har tenkt å lese noko av henne. Ettersom boka ho ga ut i år, Sekskanten, følgjer hovudpersonane frå Bare et lite sammenbrudd som kom i 1975 inn i alderdommen, tenkte eg å byrje med nettopp desse to. Her er eit utdrag frå artikkelen eg fann i forskingsmagasinet Kilden:

I romanen Det hendte ingenting fulgte jeg tre av disse jentene over på Universitetet i Oslo i slutten av 1930-årene, den tiden jeg selv studerte der. Unge kvinnelige akademikeres verden måtte da være et rimelig emne for seriøs litteratur. Å nei, ikke i 1948. En eneste kritiker sammenlignet boken med ’den unge Undset’, de øvrige, de var ikke mange, mente den var en utmerket ungpikebok. En av dem anmeldte forfatterens ansikt på omslaget. Hovedpersonen var en usedvanlig uskjønn ung kvinne, men ifølge fotografiet var jo forfatterinnen riktig pen. Merkelig. Mottagelsen var nær ved å sette stopper for forfatterkarrieren. For denne boken var skrevet med hjerteblod. Den sprang ut av min magisteravhandling om den østerrikske dikteren Rainer Maria Rilkes prosaverk, Die Aufzeichnungen des Malte Laurids Brigge, der hovedtemaene er lidelsen, døden, kjærligheten. Prosjektet var ambisiøst. Retten til å være annerledes har gått som en rød tråd gjennom mitt forfatterskap. Hovedpersonen ligner overhodet ikke på det gjengse ungpikeidealet. Hun er usedvanlig lite pen, utpreget intellektuell, utmerker seg i studiet: historie hovedfag. Og forelsker seg i en medstudent, en ung kvinne. Meningen var å skildre en stor kjærlighet som ikke bare var forbudt, men ble oppfattet som skammelig av omverden og av den elskende selv. Men hva skjer med et menneske som fornekter sine dypeste inderligste følelser, det forkrøples og stivner. En kritiker i en liten provinsavis skrev for øvrig at denne perverse boken aldri burde kommet ut. Det gledet meg litt i all elendigheten. Deretter gjorde jeg presis som min egen hovedperson fornektet og skammet meg.