
Det er ikkje så viktig kva for ei bok det er, men det er dei bøkene som gjer mest inntrykk som også gir dei finaste landskapa å dra tilbake til.
Frå Et skilt ved korsveien har eit 1600-tals Oxford med gjørmete gater sett seg fast i meg. Landevegar med djupe, sleipe kjerrespor.
Frå Buzz Aldrin... dei vide, grøne markane på Færøyane, det blå havet, den store, grå himmelen.
Frå Prosessen endelause, smale trappeoppgangar i mørkt, ubehandla treverk både i trappa, veggane og taket. Loftsrom dekt av det same treverket, boder med berre reisverket av veggane igjen med kontor innanfor, dagslys frå små vindauge i skråtaket, tett luft.
Frå andre bøker er det personar eller små hendingar som sit fast. Frå Lasso rundt fru Luna ein togkupè med ein bror i overkøya, frå Sangen om den røde rubin ei natt i ein park, eller saltsprøyten på dekket på Hurtigruta.
Eg likar desse landskapa. På ein måte er dei mine. Dei kan kome til meg i små glimt innimellom, nesten som draumerestar. Noko eg føler eg kjenner så godt, men som likevel ikkje er heilt verkeleg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar