"man er bærer av en dyster skjebne"

1. "Han var såpass gammel at livet begynte å bli litt alvorlig for ham. Han følte seg ikke så inmari ung lenger, han visste hva han gikk til. Han var som sagt 28 år. Han befant seg midt oppe i den lite omtalte, men uhyre skjellsettende alderen mellom 25 og 30, den alderen hvor man liksom seiler vekk fra ungdommen sin, mens man ennå er ung, man ser den blir lenger og lenger borte, selv synes man at man liksom er uten alder. En eller annen gang under disse årene slår det en med forbauselse "jeg er jo voksen nå", men det er fremdeles så nytt at man ikke greier å feste det til sin egen person, ikke ordentlig". Dag Solstad, Arild Asnes, 1970, s. 103-104.

2. "Samtidig er det i disse årene man står foran speilet og totalt uforberedt oppdager, for første gang, at alderen har satt seg. At man ikke lenger skal være evig ung. At man er sperret inne i tid. Kroppen setter seg. Den merkes. Noen ganger når man ser sitt unge ansikt i speilet om morgenen, overrumples man av et syn: i et lynglimt ser man at ansiktet der innenfor glasset har forandret seg, har sprunget vekk fra de 28 år det er bæreren av, og i noen få sekunder dannet sin egen framtid, i et øyeblikk ser man helt nøyaktig hvordan man kommer til å se ut om ti, tjue, tredve, firti år, som gammel, før ansiktet igjen faller tilbake til den alderen det er bærer av, men nå er framtida antydet. Man vet da: Man er bærer av en dyster skjebne. (...) Reisen mot døden er allerede begynt". Dag Solstad, Arild Asnes, 1970, s. 104-105.