15. juli 2010

Sjølvopptekne memoarar

Men det er gyselig selvopptatt å utbre seg om alle disse detaljene! - Ganske visst, men hva annet er denne boken enn gyselig selvopptatt? 

Desse setningane kunne vi kanskje teke ein liten gjettekonkurranse på kor tilhøyrte, i desse sjølvbiografiske og sjølvopptekne tider, men eg veit ikkje om så mange ville tippa riktig. Dei er nemleg henta frå eit verk skrive i det herrens år 1832, av den franske forfattaren Marie-Henri Beyle (1783-1842), betre kjent under pseudonymet Stendhal. Den vesle utgivinga Selvopptatte memoarer (Souvenirs d'égotisme) blei utgitt første gong i 1892, ikkje ti år etter forfattarens død, som han sjølv hadde tenkt, men femti. Stendhal henta sitt kunstnarnamn frå den tyske byen ved same namn, beliggande mellom Berlin og Hannover, der han oppheldt seg i åra 1806-08 medan han tenestegjorde i Napoleons hær etter innmarsjen i Tyskland. Han var glad i Tyskland og det tyske, som han også var i det italienske, medan han hata det parisiske jåleriet og den engelske humørløysa, og elles var ein franskmann på sin hals.

Selvopptatte memoarer er ei humørfylt lita bok, som hovudsakleg skildrar salonglivet i Paris (samt London og Milano) i byrjinga av det 19. hundreåret. Her møter vi dåtidas store aristokratar, forfattarar, skodespelarar og generalar. Stendhal avslører nådelaust tidas amoral og avkler sine medmenneske til det inste og mest egoistiske motivet - eller det største og varmaste hjartet. Men det handlar først og fremst om han sjølv, den stygge sjarmøren, den misforståtte forfattaren.


I tillegg til det skamløse i å snakke om seg selv hele tiden byr dette arbeidet på en annen anstøtssten: Hvor mange av de dristige tingene jeg skrekkslagen tillater meg å hevde, vil ikke være trivialiteter ti år etter min død, forutsatt at himmelen tilstår meg et noenlunde bra liv til jeg blir 84 eller 90 år! 

På den annen side har jeg glede av å snakke om general Foy, Madame Pasta, lord Byron, Napoleon osv., alle disse store personlighetene eller i hvert fall utsøkte personene som jeg har vært så heldig å kjenne, og som har nedlatt seg til å snakke med meg!


Noko av det eg liker best med boka, med unnatak av den fine tonen ho er skriven i (og som synest bevart i omsetjinga), er dei samtidige skildringane av det som for denne forfattaren og salonggjengaren var kvardag, og som for oss somme tider er forståeleg, andre gonger ukjent og merkeleg. Han kjem også gjerne med disseksjonar av si eiga samtid og av motiva som ligg bak mekanismane i tida.

En dag ble det kunngjort at fire fattige stakkarer skulle henges. Etter mitt syn forholder det seg slik at når man i England henger en tyv eller en morder, er det aristokratiet som ofrer et menneske for sin egen trygghets skyld, for det er aristokratiet som har tvunget vedkommende til å bli forbryter, osv., osv. Denne sannheten, som er så paradoksal i dag, blir kanskje en trivialitet når man en dag leser det jeg sitter her og sludrer om.

Og så finst det sjølvsagt ein god porsjon sladder og anekdotar, samt tilvisingar til dåtidas morsomheiter, som fungerer som krydder for lesinga.

Det dreier seg om grev Gazul, som er blitt så berømt; et brev fra ham i forrige uke gjorde meg lykkelig i to dager. Han må ha vært atten år på den tiden, jeg tror han er født i 1804. I likhet med Buffon tror jeg vi har mye fra våre mødre, all spøk til side om usikre farskap, en usikkerhet som sjelden oppstår i forbindelse med førstefødte.

Ei fin, lita bok! Tilrådast.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Fikk akkurat mail fra biblioteket om at jeg kan komme og hente denne lille godbiten. Gleder meg til å lese den. Forhåpentligvis en opptur etter skuffelsen "Vindens skygge" ;)

Aina Basso sa...

Så bra! Blir spennande å høyre om du liker den like godt som eg. Eg er jo historienerd, det kan verke inn i slike tilfelle.

Sesselja sa...

Hva kan det ha seg at "alle" leser Stendahl denne sommeren? Selv er jeg i gang med "Rødt og svart".

Aina Basso sa...

For min del har det med ei eller anna bokmelding å gjere, i ei av avisene eg abonnerer på. Og det var koplinga Stendhal vs. Knausgård som var hovudpoenget - sjølvsagt.