13. juni 2011

Når klokkene ringer

Livets dans av Edvard Munch. Kan du høyre?
Lyden av sommar: storspovar som lettar, måseflokkar som skrik etter fullasta fiskebåtar; lyden av ein fôrhaustar, ein grasklippar, eit fly; ein motorbåt, ein radio og små lam som brekar frå marka.

Lyden av vinter: ei snøskuffe som skrapar, ei skjor som skvatrar, steg som knirkar, ski som glir i sporet.
Høyrer du? Og om du høyrer: kan du sjå, kan du føle?

Tenk deg ein film utan lydeffektar. Ein heilt still spenningsfilm, utan skumle strykarar og plutselege orkesterbrak. Kor høgt sprett du i stolen utan lyd? Kor lett lever du deg inn i handlinga? Utan lyd blir det som det gamle fjernsynsteateret: stille kulissar og dørgande kjedeleg. Med dei rette lydane blir alt annleis. Lydar fargelegg verda, fargar oppfattinga di av henne, skaper bilete, samanhengar og meining.

Tenk deg ei verd heilt utan lydar. Ingen lyd gjennom det opne glaset, ikkje vind, ikkje regn, ikkje fjernt sus frå trafikk. Ikkje ein fugl som kvitrar, ikkje eit kjøleskap som surrar, ikkje ein hund som gøyr i det fjerne. For oss med høyrsla i orden er ei heilt still verd nesten utenkeleg. Eg veit ikkje kor mange som tenker over kor viktig lyden er for å forstå verda, for å tolke det som skjer rundt oss, eller kor viktig lyd er for kjenslene våre, for minna og assosiasjonane.

Lydar vekker kjensler. Ein sommar for nokre år sidan sat eg i ein kolonihage i Oslo og ein dåverande kollega hadde fuglelydar på mp3-spelaren sin. Eg spurte om eg kunne få høyre og han sette på lyden av storspove. Heimlengten trefte meg, sterk og uventa. Plutseleg var eg på Giske igjen, eller eg ville vere der, eg måtte! Eg skjønte at det er denne lyden som er øya eg er frå, heile våren og sommaren gjennom. Det trillande spelet til storspoven, når ho lettar frå reiret og flyg over markene. Eg byrja nesten å gråte.

Lydar er viktige for tryggleikskjensla. Når eg skal krysse gata hender det at eg stoler på høyrsla mi. Eg lyttar etter bilar og kryssar vegen utan å sjå. Eg burde sjølvsagt ikkje stole så mykje på mine eigne øyrer, plutseleg ein dag er høyrsla dårlegare og om eg då har lagt meg til dårlege vanar kan farlege situasjonar oppstå. Likevel skjer det at eg gjer det, særleg i rolege gater, der ein bil kan høyrast på lang avstand. Eg orienterer meg etter lyden.

Lydar ein kjenner kan ein sove til, endå kor bråkete dei er, men ukjente lydar får deg lett til å vakne. Ofte må eg bruke øyreproppar den første natta på ein ny stad. Lyttinga i natta, gjennom døsen, gjer at eg ikkje får til å sovne skikkeleg.

Stundom er det fråveret av lyden som gir oss ro. Stundom er verda fylt av lydar ein ikkje merkar før dei blir borte. Som ei vifte som suser i bakgrunnen. Ho blir slått av og ein fyllest av ein enorm letnad.

Lydar vekker assosiasjonar. Lyden av kyrkjeklokker, ein søndag føremiddag rett før elleve: barndom, lukta av søndagsmiddag, sitje i kyrkjebenken med bestemor og ete rosiner og teikne, den svale kyrkjelukta. Å stå i verandadøra og sjå oppover, der lyden kjem frå. Eller bryllaup. Glade, pynta menneske som kjem ut av ei kyrkje. Gjestar med store smil, kastar ris over brudeparet, gratulerer, gir klemmar, tek bilete. Sol og sommar og kyrkjeklokker. Når klokkene ringer for andre gong har dei sagt ja.

Spalte i Nationen 11. juni 2011

Ingen kommentarer: