Titteldugnad

Ok, folkens. Eg treng hjelp!
Det er ikkje det at eg ikkje har kome på titlar til den nye romanen min, det er berre det at forlaget ikkje synest dei er gode nok. At dei ikkje verkeleg speglar innhaldet, kanskje at dei ikkje er slagkraftige nok i eit marknadsomsyn? Så eg tenkte eg skulle høyre om det fanst engasjement og gode idear der ute - kanskje får eg ein god idé frå til dømes deg som løyser heile floken?

Først, litt om boka:

Handlinga føregår i Trondheim kring 1750. Vi møter taterjenta Maria, som er seksten år då ho kjem vekk frå familien sin og blir teken for lausgjengeri og sett inn i Tukthuset til forbetring og opplæring gjennom (straffe)arbeid. Etter eit års tid blir ho frigitt for å gå i teneste hos prosten de Fine. Ho lengtar desperat ut og vekk, til fridomen ho er van med, til reisene, vegane, til den kjære familien sin og til heile livet som finst der ute, utanfor murane. Tanken om å rømme er heile tida til stades, samtidig tek ho seg sjølv i å tilpasse seg det nye livet, knyte band til menneska rundt seg, bli endå litt likare dei andre for kvar dag som går. Vil ho klare å kome seg unna eller blir ho eitt med det nye samfunnet som har innkapsla henne?

Her er eit utdrag frå teksten, i Tukthuset:

Soveloftet er smalt. Det står senger tett i tett langs veggane med fillete ullteppe over halmen. Ho held handa over munn og nase og set seg forsiktig ned på den næraste. Senga luktar vondt, halmen er gammal. Ho skjer ein grimase og reiser seg fort opp igjen. Ho prøver å puste gjennom nasen, byrjar saumfare rommet. Går først til døra, ristar i handtaket, bøyer seg og kikar gjennom nøkkelholet. Det er ingenting å sjå. Smal luft, tørr mot augeeplet. Ho stikk fingeren inn i holet. Får inn begge dei to første ledda, kjenner etter. Ho fingrar ei stund, synest ho kjem borti noko, strekker venstrehanda opp og rykker i handtaket igjen. Nei, døra er framleis låst.


Ho legg seg på huk og kiker innunder sengene. Kryp bortover det ufeide golvet og ser. Det ligg klede og forskjellige personlege gjenstandar rundt omkring i rommet, på golvet, på sengene. Ho rotar i dei, kastar plagga rundt seg, ser mot vindauga.


Ho legg handa mot ei av dei små rutene av kjølig glas. Lener seg heilt inntil og ser ned. Det er eit godt stykke til bakken. Ho røskar i jernsprinklane. Dei sit godt fast. Ho held seg til to av stengene og lener seg bakover med all si tyngd. Ingenting skjer. Ho klatrar oppover veggen med føtene og gjer seg endå tyngre. Stengene rikkar seg ikkje.
Ho trampar ut på golvet, sparkar til ei av sengene så det iler til i stortåa, bannar. Ho dumpar ned på ei av sengene, søkk saman der. Kjenner gråten som ein stein i bringa.

Ok, fyr laus! Kom med forslag!