15. mars 2010

Det likestilte kvinnesket

På syttitalet, då feministrørsla var i vigør på ein heilt annan måte enn i dag, skreiv Gerd Brantenberg ein roman der alt i samfunnet var fullstendig snudd på hovudet. I landet Egalia var det ikkje mennene som var ute og jobba, medan kvinnene stelte heime og passa barna, det var omvendt. Det var ikkje kvinnene som sov med rullar i håret, det gjorde mennene. Når kvinna endeleg kom heim frå jobb, stod mannen klar med nyfrisert hår og nylagt skjegg og varm mat på bordet.

I Egalia er alle kjønna ord snudd på hovudet. I staden for ’menneske’, heiter det ’kvinneske’. I staden for ’man’, heiter det ’kvinn’. Systematisk gjekk Brantenberg gjennom det norske språket på jakt etter kjønna ord, og fann mange.

Då eg las denne boka var eg student og hadde mellom anna lese ein del teori om kva kjønn eigentleg er. Om det er biologi eller kultur og om kva slags prosessar i samfunnet som fungerer kjønnskonserverande, på den måten at ein opprettheld dei samfunnsmessige og kulturelle forventningane til det kjønnet ein er fødd inn i, gjennom å oppføre seg etter forventningane.

I 2010 er det framleis fleire kvinnelege enn mannlege sjukepleiarar, til trass for at arbeidet både er tungt og livsviktig, medan det er langt fleire mannlege bygnadsingeniørar, til trass for at arbeidet føregår i stor grad bak ein skrivepult, og det ikkje kan seiest å vere nokon fordel med fysisk styrke, og at det er jentene som går ut med høgst karakterar i matematikk i dag. Ja, det gjeld for så vidt i alle andre fag enn gym. Det heile har med status å gjere, ikkje med sjølve arbeidsoppgåvene. Med ein gong eit yrke får høgare status, rykker mennene inn, seier teorien.

Egalias døtre gjorde eit sterkt inntrykk på meg. Og det verste var at lesinga gjorde meg fysisk kvalm. Å tillegge kvinner dei ofte nokså brutale eigenskapane ein tradisjonelt sett har tillagt menn, som å vere notorisk utru, slå, valdta, vere likegyldig overfor barna, osb, verka langt sterkare på meg når det var ei kvinne som oppførte seg slik.

For heller ikkje i Egalia er ’kvinneska’ like eller likestilte. Det er den same kritikkverdige situasjonen som kvinner har opplevd og som var årsaken til at kvinnerørsla blei til, og slettes ikkje eit likestilt samfunn slik namnet på landet skulle tilseie.

I dag er situasjonen ein annan enn han var på syttitalet. Blant sekstiåtterbarna byrjar det bli ein vanleg tanke at menn og kvinner skal dele fødselspermisjonen likt mellom seg. Kvinner i dag er minst like høgt utdanna som mennene sine, og har minst like store ambisjonar i yrkeslivet. Det blir sett som ein langsiktig fordel for alle partar at faren får høve til å knytte like sterke band til barnet frå ein tidleg alder som mora får. Samtidig er det framleis slik at størsteparten av kvinnene tek størsteparten av permisjonen, mykje på grunn av amminga, som det er sterkare fokus på enn nokosinne. Det biologiske faktum at ei kvinne har mjølk dette første året av barnets liv legg altså grunnlag for ei tilknyting som skal vare livet ut. Kven er det vi først tyr til i vanskelege situasjonar? For mange av oss er det mor, sjølv om far er vel så kompetent, lydhøyr og løysingsorientert. Er dette tilfeldig? Er det slik vi vil ha det?

Laurdagsspalte i Nationen, 13. mars 2010, i høve kvinnedagen.

7 kommentarer:

Tehme Melck sa...

Her er vi vel midt inn i dagens biologidebatt, egentlig.

Setningen "I 2010 er det framleis fleire kvinnelege enn mannlege sjukepleiarar" er litt interessant. Da man i Norge skulle ha en "kjønnsnøytral" betegnelse på dette yrket, valgte man pussig nok den maskuline formen. I Danmark valgte man logisk nok (med tanke på at de fleste i yrket var kvinner, dengang som nå) den feminine formen. Det vil si at en dansk mannlig sykepleier har tittelen "sygeplejerske".

Aina sa...

Viss eg har forstått riktig har vi vel gått vekk frå alle -erske og -inne i titlar i Noreg i dag? Vi seier verken pleierske eller forfattarinne, for å ta eit døme?

Gunhild sa...

V.bra bok å løfte frem fra glemselen! Enig at det ar sjokkerende lesning å så konsekvent snu kjønnsroller og begreper. Jeg leste den første gang da jeg var ganske ung - kanskje 13-14 år - etter at moren min hadde plassert den strategisk tilgjengelig. Den relativt konservative faren min fikk gjennomgå i uker og måneder etterpå.

For meg var Egalias Døtre en voksen videreføring av "Jentene gjør opprør" av Frøydis Guldahl (jeg har skrevet en snutt om den bokas innvirkning på meg her: http://wp.me/pMA6w-3q)

Sammen sørget de to bøkene for at feministen i meg våknet. Hun har aldri sovnet igjen. Vi har nemlig kommet kortere på likestillingsveien enn vi liker å tro.

Signe Bjørnedatter sa...

Det stemmer at vi har gått fra -erske og -inne, men det gjenstår en hel del forandringer for at alle yrkestitlene våre skal bli kjønnsnøytrale. Vi har fortsatt rådmann og jordmor, og mange lignende eksempler.

Liker innlegget forresten. Leste selv boka for ikke så lenge siden. Den gjorde meg forbanna, men den viste meg også ting jeg ikke engang har tenkt på (og jeg har kalt meg feminist en stund nå). Kan forøvrig ikke forstå hvorfor den boka ikke er pensum i norskundervisninga...


Signe

Tehme Melck sa...

Husker jeg ikke feil, så er boka også ganske morsom?

Elin sa...

Begynner å bli ei stund siden jeg leste boka, men likte den kjempegodt, og syntes den var veldig morsom. Jeg hadde sansen for hvordan man snutte kjønnsrollene på hodet, det er med på å understreke hvor urettferdig enkelte ting faktisk er, synes jeg.

Når det gjelder hvem jeg tyr til med ting jeg tenker på, er det verken mor eller far, men venner. Ellers har jeg nok alltid vært pappa-jente.

(Ellers har jeg en kopis som er fast bestemt på at jeg er gutt i hodet. Hva nå enn dét måtte bety...)

~SerendipityCat~ sa...

Fantastisk, denne boka må jeg lese!