Hun var ilden i kaminen og klessnorene i hagen

Siggen var sola og månen. Dag og natt. Hun var tynne blodpannekaker med rørte blåbær og Chanel nr. 5, hun var isrosene på vinduene, hun var den svarte koksbingen i kjelleren, klapringen av høyhælte sko opp og ned kjellertrappa. Hun var ilden i kaminen og klessnorene i hagen bak huset. Hun var klesklypene på snorene på loftet der Biggens fiskemakkpunger hang til tørk, og som guttene snikfylte med brunostkuler. Hun var loftskottet og vaskekummen i kjelleren, hun var brødskorpene jeg gjemte under lenestolene, hun var det grønne gulvteppet med alle verdens land nedtegnet i usynlige linjer i den tykke ulla, hun var verdenshavene som fløt i linoleumen, hun var trappeoppgangen og såpeskum og de tykke såpeboblene hun lærte meg å blåse gjennom gamle trådsneller og hun lo høyt, som jeg, når boblene ble liggende og duve i den vonde sofaen, før de sprakk. Hun var Biggens malerier på alle veggene også, hun var skulpturene i vinduskarmene og også dem som stod på gulvet. Hun var beina i møblene Biggen snekret, hun var i relieffene på hyllene i bokhylla han lagde. Hun var spiskammeret med fem hyller og kokesjokolade hun alltid gjemte på den femte. Hun var damen som hvilte oppå vegguret som Biggen lagde. Hun var radiokabinettet og stemmene som kom ut av det grønnspraglete høyttalertrekket. 

Utdrag frå Deilig er jorden av Marit Tusvik, om mor (Siggen) og far (Biggen).