Vigdis Hjorth om å gifte seg

Regisserer det så nøyaktig på forhånd at de når dagen rinner kan framstå udelt lykkelige fra morgen til kveld og godord og godvilje vil strømme over dem som mildt regn i april og risengryn, og de vil, innbiller de seg, bli sett slik de ønsker å bli sett, framstå slik de helst vil framstå nå når de selv har regien på det hele. Og publikum kan ikke bue eller gå, men sitter plantet i sine stoler med et godt tak om glasset med hardt uttenkt hvitvin, tenker Hulda som aldri skal bli gift igjen, det vet hun. Og brudgommen sier bevingede ord og viser fram sin beundringsverdige kjærlighetsevne, det svulmende hjertet bak gullknappene på bunadsbrystet, med selvforelskede tårer i øyekroken, sterkt beveget av sin egen opptreden. Og bruden synes hun fortjener hvert ord og særlig at andre skal høre dem, venner, søsken og onkler; så høyt som han elsker henne, må det være mer ved henne enn de hittil har forstått. Og ikke et øyeblikk forstår dagens hovedpersoner at det ikke fungerer slik, at de forregner seg, at forestillingen ikke virker som forventet, selv om publikum smiler på riktig sted og klapper til slutt. For gjestene tenker utelukkende på egne historier, opplevde, uopplevde, tørker de tårer er det med tanke på seg selv og sine egne lengsler, brudeparets følerier angår dem ikke, i sine stille sinn har de forlengst konkludert med at ekteskapet ikke vil vare. 

Frå Tredje person entall av Vigdis Hjort