Jeg arbeider en time eller to. Det er ikke uvanlig at jeg skriver én side. Jeg skriver i en notatbok, retter og stryker og skriver om. Så skriver jeg skissen om igjen på skrivemaskin. Nå retter jeg ved hjelp av korrekturteip, en liten oval, gjennomsiktig plastholder med hvit, tynn teip som akkurat dekker bokstavene i en linje. Jeg stryker ut tre linjer. Jeg må tilstå at jeg elsker det å stryke ut. Jeg vet ikke hva det minner meg om, men det er den samme gleden som barnet oppdager med viskelæret.
Jeg er glad i arbeidsredskapene: teip, penn, notatbok, skrivemaskin, saks og limbånd. Jeg liker å tenke på skrivingen som et håndverk. Jeg tenker med hånden.
Utdrag frå Tomas Espedal: Dagbok.
8 kommentarer:
Jeg kommer til å få den nyeste boka hans av Boknissen til jul. Det gleder jeg meg til.
Å, håper boknissen kommer til meg også!
Å stryke ut er viktig! Jeg forstår den gleden. Men teip og saks - bruker du det, Aina?
Tehme Melck og heklehatt:
Viss det er ein ting som er heilt sikker, så er det at Boknissen er den aller, aller snillaste nissen!
Lille søster:
Hehe, nei. Eg bruker Mac, eg. Men det var noko verkeleg forlokkande over dette, eg fekk lyst til å skrive på ein heilt annan måte. Kanskje nye ting dukkar fram, slik? Espedal skriv jo fantastisk, språket hans er utsøkt.
En spennende tanke at en kan skrive annerledes ved å forandre redskap. Noe å prøve når man står fast kanskje?
Eg trur på å skifte metode, iallfall. Utan at eg har gjort det sjølv, enno. Trur eg.
Å. Herlig. For en flott tekst om skriving. Me like.
Fint!
Legg inn en kommentar