"Dersom dette er skrive av ein mann, må eg revurdere alt"

I helgas utgåve av Dag og Tid utfordra journalist Agnes Ravatn litteraturkritikar Cathrine Krøger og sosiolog Unn Conradi Andersen, som er aktuell med boka Har vi henne nå? om korleis kritikarar både umedvite og medvite tek på seg kjønnsbriller når dei vurderer kvinnelege forfattarar.

Utfordringa var ein blindtest på sitat frå ulike mannlege og kvinnelege forfattarar, og dei to deltakarane skulle gjette kjønnet til forfattaren.

"Til Dagsavisen 3. juni seier Unn Conradi Andersen at menn òg skriv om dei nære ting, og kvinner om samfunnet rundt seg: «Tar man bort navnet fra bokomslaget, ville det være vanskelig, enn si umulig, å avgjøre om en norsk samtidsroman er skrevet av en mann eller en kvinne. Så når kritikerne leser forfatterne ulikt, er det fordi de har ulike forventninger knyttet til kjønnet på den som skriver.»

Dagen etter parerer Dagbladets litteraturkritikar Cathrine Krøger slik: «Klart det fins bøker som man umiddelbart ser at er skrevet av en kvinne! Når jeg åpner boka, og det på første side for eksempel står noe sånt som: ‘Jeg ligger i fosterstilling. Jeg tegner en sirkel rundt min egen kropp’, vet jeg at det står en kvinne bak. Ingen menn skriver sånn, med mindre det er ironi eller parodi.» (Dagsavisen 4. juni). Krøger trekkjer fram Hanne Ørstavik som ein forfattar som skriv «med en kroppslig nærhet som jeg får fullstendig fnatt av»."

Så til verket. Eg skal her gi to døme frå blindtesten:

"11. Gardinflor er spent opp mellom kvinnen i kjernehuset sitt og de øvrige, som også besitter egne hjem og egenheter. De fattige, også de har bosteder der de vennlige ansiktene deres er samlet, bare det evig like skiller dem. Slik sovner de: ved å vise til sine forbindelser med direktøren som, pustende, er deres evige fader. Denne mannen, som skjenker dem sannheten som sin egen pust, så selvfølgelig regjerer han, har nå fått nok av damene og skriker om seg at han bare treng­er denne ene, sin egen.
Krøger: – Kinkig. Dette er godt. Eg svarar dame.
Conradi Andersen: – Mann.
Svar: Elfriede Jelinek: Lyst (1989)"

"15. Plutselig, som grepet ut av tomme lufta, sitter hun der.Her.Det må altså være her hun er falt ned nå.Hun.Her er hun dalt ned og svever omkring i sin egen kropp.Hun stirrer ned i hendene sine og studerer dem nøye som om det er første gang hun ser dem.En munn, hennes egen munn, gaper over et stykke skårent wienerbrød, som en hånd, hennes egen hånd, har løftet opp til ansiktet og nå holder der, mellom tennene, et øyeblikk, tomt og hvitt som evigheten.
Krøger: – Dette er akkurat det vi kallar kvinnelitteratur. Akkurat slik. Dersom dette er skrive av ein mann, må eg revurdere alt.
Conradi Andersen: – Mann.
Svar: Hans Herbjørnsrud: Vannbæreren (1984)"

Viss du lurer på kven som vann kan artikkelen i sin heilskap lesast HER.