4. mars 2009

Fotballkjærleik i technicolor

Den ekte June Allyson, handkolorert
Filmen var elendig. Hovedaktørene var en pen, blond pike som så ut som June Allyson, men egentlig var en annen, og en sexy svarthåret pike som så ut som Elizabeth Taylor, men også var en annen, og to store, bredskuldrede dumskaller med navn som Rick og Gil.

Det var en romantisk fotballhistorie i technicolor.

Jeg hater technicolor. Alle i en technicolor-film later til å føle seg forpliktet til å ha på seg et skrikende nytt antrekk i hver eneste scene og stå og henge som tørkestativ, omgitt av en masse veldig grønne trær og veldig gul hvete eller veldig blått hav som bølger avsted mil etter mil på alle kanter.

Det meste av handlingen i denne filmen foregikk på fotballtribunene, hvor de to unge pikene vinket og heiet i smarte drakter med oransje krysantemum store som kålhoder på jakkeslagene, eller i en ballsal, hvor pikene feide over gulvet med sine kavalerer i kjoler som kunne vært hentet fra
Tatt av vinden, hvorpå de snek seg ut på sminkerommet for å komme med ondskapsfulle, heftige utbrudd.

Til slutt skjønte jeg at den pene piken kom til å få den pene fotballhelten til slutt, og at den sexy piken ikke kom til å få noen, fordi han som het Gil, hele tiden bare hadde villet ha en elskerinne og ingen kone, og nå forsvant han til Europa på en enkeltbillett.

Frå Glassklokken av Sylvia Plath

6 kommentarer:

Avil sa...

Om Sylvia hadde halde ut, hadde ho opplevd at dei jævlege kjønnsmoralske technicolorfilmane ikkje avspegla verken røynd eller draumar.

Den sexy, mørke, upene dama ender opp med å få den beste mannen, den kulaste jobben, og ho reiser ofte, snakkar med interessante folk om hudlause ting, og livet er større og betre enn den pene, kontrollerte og sjølvutslettande venninna tør drøyme om.

Aina sa...

Ja, slik er det. Medan vi stakkars snille blondiner høyrer til i ei anna tid *sukk*

Avil sa...

Du er blond, snill og søt, men eg opplever deg ikkje akkurat som sjølvutslettande og hemma.

Aina sa...

Det er då endå godt. Eg prøver å skjule det så godt eg kan for å passe betre inn i vår raske tid.

Lille søster sa...

Vi bør vel nærmest være alt på en gang, vi. Både søte og frekke, både frigjorte og dydige?

Aina sa...

Ja, ikkje sant. Det er eit hardt liv, både for kvinner og menn. Menn bør jo også vere alt på ein gong: tøffe og følsame og sterke og svake. Ja, the whole shabang, igrunnen.