Eit dikt Om tyngde og letthet

Ynglingen på snackbar lever evig. Mens hun snakker i mobiltelefonen folder han hendene foran seg på disken og sukker. Etter at de to ble sammen er han bare alene. Hver gang han tenker på henne er han enda mer alene enn før, selv om de ligger i den samme sengen og selv om de sitter i den samme bilen eller går sammen over den samme stranden med armene rundt hverandre i den milde salte blåsten, er han bare enda mer alene nå enn før. Så snart han begynner å tenke på henne må han tenke på at hun ble født i en vestnorsk vinters duse ettermiddagslys og at hun vokste opp med det nuppete flanellskjørtet sitt og de gule tennissokkene sine og den rutete ranselen på ryggen, og at hun sovnet og våknet i den smale sengen sin hver eneste dag, og at hun gikk ut og inn av den gamle funkisbrune barneskolen sin. Hver gang han tenker på at hun finnes må han tenke på at hun kom hele veien fra oppveksten sin og ungdommen og tv-programmene i den grønne sofaen der hun satt med et klissete pizzastykke i hånden og de første kjærestene med store klumpete hender og mykt mørkt dun på overleppa, at hun kom av seg selv hele den lange veien hit til ham. Hver gang han tenker på henne må han tenke på at hun har sitt eget lille blodrøde hjerte som dunker uopphørlig og at hjertet hennes skjelver, at hjertet hennes rykker til som om det ble beveget av sin egen trofaste dunking i brystet. Hver gang han tenker på henne tenker han på at alt dette foregår uavhengig av om han er her eller ikke, og at hun har sitt eget åndedrett som hun puster med og sine egne to fine rosa lunger inne i brystkassen som hun ville fortsatt å puste med, i andre rom, selv om hun ikke hadde vært her med ham. Hver gang han tenker på henne er han eksistensielt alene igjen, som et enslig sykkelhjul låst fast i et ensomt rustent sykkelstativ dekket av råttent løv inne i det vannsyke hjørnet av en overgitt parkeringsplass. Og der, i selve hjertet av sin kjærlighet, oppdager han at en eller annen har tatt med seg resten av den sykkelen han for lengst skulle ha syklet ut av sin egen oppvekst med.

Frå boka Om tyngde og letthet av Geir Gulliksen (1998)

Eg er blitt veldig glad i Geir Gulliksen sine dikt den siste tida. Korfor akkurat dette diktet trefte meg i den grad at eg laga eseløyre på boksida (ein vane eg har lagt meg til dei siste åra, etter at eg fekk bloggen), er vanskeleg å seie. Men eg kan vise det.

- Eg liker at ein mann, eller eit mannleg subjekt i ein eller annan alder, kan tenke på ei jente på denne måten. Tenke på henne i hennar eiga fortid. I hennar eigen kontekst. Eg veit ikkje om eg nokon gong er blitt tenkt på på denne måten, men eg hadde likt å bli det.

- Eg kjenner igjen det å kjenne seg åleine saman med nokon, meir åleine enn ein kan vere når ein er heilt åleine. Eg veit kva det betyr, eg veit at eg ikkje vil vere ein slik stad.

- Eg liker setninga i en vestnorsk vinters duse ettermiddagslys. Eg ser det føre meg, tydeleg.

- Eg liker referansen til det nuppete flanellsskjørtet, den rutete ranselen, den funkisbrune barneskulen, og dei første kjærastane med mjukt, mørkt dun på overleppa.