17. februar 2009

Litt om sjangrar, og papir vs. elektroniske lagringsmedium

Brevet er ein veldig fin sjanger, etter mi meining. Eg er også glad i dagbøker, då særleg den forteljande typen, av eldre årgang. Men alt endrar seg. Og no er det vel ikkje så mange andre enn dei mest hardnakka som skriv private brev i særleg grad lenger. Sjølv har eg iallfall så godt som gått bort frå det. Eg sender ebrev i hytt og vêr, opptil fleire vennskap blir oppretthaldne på denne måten, og opptil fleire nye vennskap etablert. Men handskrivne helsingar per post blir forbehalde gratulasjonskort og særskilte høve.

Men kva med dagbøker? Er det nokon som skriv det, lenger?
Eg hadde ein periode der eg prøvde å skrive dagbok på pc-en. Det var gøy med det same pc-en var ny, og eg budde på ein litt trist, liten hybel i Trondheim litt for langt vekke frå andre menneske. Men det blei fort ei sporadisk greie. Datadagbøkene mine er prega av slike innskrifter som eigentleg skulle ha vore ebrev til nokon, men som eg i staden, klokeleg, nedteikna for meg sjølv.

Dei papirbaserte dagbøkene mine, derimot, ja, dei du kan ta med opp i senga, ha i veska, ta med på ferie, på stranda, kor som helst, er dei mest utfyllande, er der eg nedteiknar smått og stort i livet, og ber i mindre grad preg av å vere retta mot nokon andre, og i større grad av å vere retta utelukkande mot meg. Med unntak, sjølvsagt. Eg har då halde på med dette sidan eg var ni år gammal. Og eg har då lenge hatt ein tanke om at dei kanskje vil bli lesne av andre etter eg er død. Men vi får no sjå på det. Det kjem an på om eg får greie etterkomarar eller ikkje.

Og når det gjeld papir er jo det eit medium ein på enkel måte kan ta vare på. Unngå å brenn det opp eller dynk det i vatn og du har det stort sett under kontroll. I det minste innan di eiga levetid. Eit langsiktig bevaringsperspektiv får nokon andre (slike som eg, eigentleg - depotarkivarar) ta seg av. Og det er ei anna sak.

Men kva med alt dette elektroniske? Skal vi ta papirutskrifter av alle dei fine ebreva vi vekslar i hyperfart oss imellom slik at vi sjølve, og kanskje også andre, kan ha glede av dei ein dag i framtida? Eller er dei ikkje like viktige som dei gammaldagse breva, kanskje? Seier dei ikkje noko interessant og viktig om denne tida vi lever i?
Kan vi kanskje stole på at gmail-kontoen vår med uavgrensa lagringskapasitet vil bestå til evig tid, og all eposten vår med han?
Det er kanskje ikkje så farleg?

Og kva med sms-en - notidas runepinne?
"gya:sæhir:at:thu:kakhæim", eller "Gyda seier du skal gå heim".
Heller ikkje så viktig, kanskje?

12 kommentarer:

Lille søster sa...

Jeg har lurt på det av og til - om jeg skal ta utskrift av mailer som har betydd noe for meg. Men så har det bare blitt med tanken. Dumt egentlig.
Dagbok skrev jeg til for noen år siden. Det vil si, jeg skrev noen linjer for noen dager siden, men da var det over et år siden sist, så da må det kanskje kalles årbok?
Men det er noe som er borte: Det personlige i brev og dagbøker. Skriften vår.

heklehatt sa...

jeg tenker ofte på dette med håndskrift vs. maskin. det går jo så mye fortere å skrive på maskin. men det er noe helt eget ved den myke, ulinjerte boka du kan dra frem enliten alene-stund - på kafé, på toget, på forelsening, i senga... du kan ha den i veska, den veier ingenting. Pennen som risper mot papiret. Buer, kruseduller. Jeg har en slags dagbok/notatbok der jeg skriver svært så sporadisk. Jeg skriver andre ting der enn på PC. Fordelen med PC er at ingen andre kan lese de hemmelige, kodebeskyttede dokumentene. Jeg merker at jeg holder litt igjen i dagbok, i tilfelle jeg skulle miste den, eller noen skulle smuglese. Men det er likevel den (for tiden) grønne, fillete boka jeg er mest glad i å skrive i. den er helt klart nærmest. Jeg kommer nærmere tankene, hvis du skjønner.

Tehme Melck sa...

Er ikke blogging en moderne form for dagbok? På en måte?

heklehatt sa...

kanskje - for mange er det sikkert det. Jeg er veldig mye mindre privat i bloggen min enn i dagboka (eller "dagboka" - det er jo ikke så ofte...). Jeg ser noen har blogger som en personlig opplevelsesdagbok, mens andre (feks min eller flimre) har noe nærmere en tema-blogg om litteratur, musikk,mm. Har sett andre temablogger om klær, mote, kunst og hva vet jeg. Interessant spørsmål, forresten, fordi folk som helt sikkert ikke ville skrevet dagbok, eler tekster i det hele tatt, blomstrer i bloggverden:-)

Tehme Melck sa...

Jeg unngår også bevisst å være privat i bloggen, det vil si andre deler av den private sfære enn forholdet mitt til bøker og litteratur. Og selv om det er likhetstrekk mellom dagbok og blogging, er det selvfølgelig også to forskjellige ting, blant annet ved at en tradisjonell dagbok er noe svært privat, mens en blogg er offentlig, en måte å publisere på. Selv har jeg aldri skrevet vanlig dagbok, men har hatt stort utbytte av å skrive private brev. Det har jeg delvis fortatt, selv om brevene er blitt elektroniske.

Aina sa...

Det er ikkje det at eg eigentleg trur det er noka fare for at vår tid skal bli for dårleg bevart for ettertida - det er det nok inga fare for, og slik sett er det jo berre fint at noko faktisk blir borte etter kvart...

Men eg tenker på dei som faktisk er noko i denne tida, dei som vil vere viktige både i samtida og for ettertida - kor mykje privat vil bli bevart frå dei? Men så kjem det neste spørsmålet: er det eigentleg så viktig om privat korrespondanse mellom t.d. to store forfattarar eller kunstnarar blir bevart for ettertida? Det vil vere interessant, så klart, men er det viktig?

Lille søster sa...

Jeg synes det er viktig. Tenk på alt vi vet om livet til forfattere og andre ut i fra private brev. Ikke bare om livet deres, men også om hvordan bøkene ble til etc.

Tehme Melck sa...

Aina: Et veldig godt spørsmål. Jeg sier som du, interessant, ja, men viktig? De fleste av mine store leseopplevelser har jeg hatt med forfattere jeg ikke vet noe om, og jeg kan egentlig bare tenke meg få tilfeller hvor kjennskap til forfatteren virkelig har forøket utbyttet. Det motsatte kan faktisk være tilfelle, f.eks. når det gjelder Hamsun, jeg synes alt snakket om krigen og rundt Hamsun i det hele tatt er forstyrrende. Hensikten med å lese, i hvert fall for meg, er å oppleve det jeg leser, og da er forfatterens liv og person egentlig helt uinteressant, jeg vil gå så langt som til å si at den er leseopplevelsen uvedkommende.

Aina sa...

Eg kjenner meg todelt i dette spørsmålet. På den eine sida har eg hatt stor glede av t.d. dagbøkene til Selma Lagerlöf, og eg har veldig lyst til å lese dagbøkene til Olav H. Hauge. Og grunnen til det er jo både å finne ut meir om "mannen bak myten", som det heiter på fint, å sjå korleis ein stor forfattar utviklar seg, korleis tekstane utviklar seg, men også som dokument over historiske epokar.

For min del er kven som helst sine dagbøker eller brev like interessante, trur eg, så framt dei er godt skrivne. Men hovudgrunnen til det er nok mulegheita til å få eit unikt innblikk i eit menneskesinn og i ei verd som er borte. Eg synest ikkje samtidige dagbøker eller brev er like interessante. Dei må vere 20 år før dei byrjar fascinere meg, trur eg. Generelt sett, iallfall.

heklehatt sa...

interessant, ja, men viktig? jeg tenker at det også er viktig, fordi det forteller oss noe om mennesker fra en tid vi ikke har tilgang til. hva tenkte de, hvordan tenkte de? selv om både brev og dagbøker kan være "konstruert" eller skrevet med tanke på at det vil bli lest i ettertiden, er det likevel en tilgang til personlige ytringer, følelser, konflikter. Beskrivelser av hverdagslivet som kanskje er annerledes enn det vi finner i litteraturen for øvrig. I en idéhistorisk sammenheng må det vel kunne kalles viktig? og interessant, selvsagt:-)

Aina sa...

Ja, eg kan vere med på den. Personhistoriske kjelder, osb. At det er både interessant og viktig. Men ikkje alt, ikkje kva som helst, eller?

Lille søster sa...

I folkloristikken, som er mitt fag, er alle dagbøker, brev osv. viktig. De gir et annet innblikk i folks hverdag enn det historiebøkene gir. Jeg synes det er viktig. Ikke alltid like interessant. Men det er viktig at det tas vare på.

Jeg har alltid syntes det var berikende å lese om forfattere jeg er spesielt interessert i. Stort eller smått. Sylvia Plaths dagbøker for eksempel. Og brevene til moren. Ville ikke vært det foruten! Får et mye mer intents forhold til diktene hennes når jeg vet såpass mye om livet hennes og sinnet hennes. Uten at jeg dermed nødvendigvis setter likhetstegn mellom liv og dikt.