5. november 2008

Innom vindauga

Litteratur er fleire ting.
Mange tenker kanskje at litteratur, og særleg romanar, er forteljingar. Forteljingar med klare kjenneteikn. Med ei byrjing, ein midtdel, med oppbygging mot eit klimaks, med av avslutting, ei forløysing, eit vendepunkt.
Mange tenker ikkje at litteratur også kan ha ein verdi i sjølve språket og forma. Og at denne verdien kan vere vel så stor, om ikkje større, enn ei god og medrivande forteljing.

Det var eg som føreslo for lesesirkelen å lese Mette Karlsvik sin debutroman Vindauga i matsalen vender mot fjorden, som ho fekk Tarjei Vesaas´ debutantpris for i 2005. Eg føreslo det av fleire grunnar. Sjølvsagt fordi eg synest det er ei god og interessant bok, men også fordi eg visste det ville vere noko anna enn det dei fleste andre medlemmane plar lese, at det ville vere ei bok som skapte diskusjon, eit alternativ til den store romanen vi alltid les og som plar føre til at det er historia, plottet, karakterane, motiva og forfattaren som blir diskutert, og i liten grad språk og form, eller kva litteratur er, skal vere, kan vere.

I byrjinga krinsa diskusjonen kring forteljinga, eller den manglande forteljinga. Vindauga i matsalen har eit tema, etter mi meining også ei klar, tydeleg og sterk forteljing, men Karlsvik gjer det ikkje lett for lesaren ved å bruke klassiske verkemiddel som fører historia og lesinga framover. Heller er det språket og forma som ber teksten, dei korte, stramt poetiske skildringane, bileta, formbrota.

Romanen kjennest til å byrje med kald, steril, slik institusjonar må vere. Det er ei analytisk skildring, vi ser gjennom den anorektiske hovudpersonen sine auge, ho manglar evna til å sleppe fram kjenslene, fordi ho er så svekka av sjukdomen.
Men etter kvart som vi diskuterer bileta, skildringane, setningane, er det som det opnar seg ein varme i teksten. Som når hovudpersonen sit og held på solvarme gardiner, lenge, etter at sola har forsvunne frå vindauget eller ho sym i bassenget og visarane på veggklokka viser veg i vatnet.

Hovudpersonen bruker ei plastboble som eit bilete på sin eigen situasjon. Stundom er det som at verda skjer inne i plastbobla, medan ho sjølv står utanfor og ser inn. Andre gongar er det ho som er innanfor. Sit bak vindauga i matsalen.

Ingen kommentarer: