Det store Fraværet

AG kjente det livløse Romsås fra sine joggeturer. Å, jeg syntes jeg ser han for meg på sine ensomme joggeturer. Gjennom det utdødde. Iført sin beskyttelsesdrakt, som andre kaller joggeutstyr. Først ut og ned oppgangen med det skimrende lyset, så ut i den mørke kvelden, mellom de lysende blokkene og de tunge, våte grantrærne, eller de hvitrima, stive grantrærne, ute i januar, etter at snøen har falt. AG løper, og hører sin egen pust, og kjenner sine egne hjerteslag. Knapt et menneske å se. Bare en hundeeier nå og da, som lufta hunden sin. Den korte plystringa, som gjenlød spisst på stiene, mellom blokkene, under grantrærne, som enten var tunge og våte, eller rima og stive, der AG løp, en ensom jogger, med hvit pust framfor munnen, gjennom den merkverdige utdøddheten som er et av de fremste kjennetegn ved det moderne Norges boligkvarter: En snusende hund, som spissa ørene, lytta, og adlyder sin herre, som altså har en venn for livet. Arne Gunnar Larsen som løp gjennom hele Romsås-området, gjennom alle de tolv borettslagene, hver med sin vimpel i flaggstanga ute på tunet, og hvert sitt navn, tilpassa de opprinnelige geografiske navna på dette fhv. skogsområdet nord for landets hovedstad, og han blei slått av det store Fraværet, som hamra imot han der han løp, og han kjente en fortvila sult etter dem, der de bodde, i opplyste leiligheter, der de gikk utilsløret omkring, som mennesker før syndefallet, mens han løp gjennom det store Fraværet av dem, her ute.

Utdrag frå Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige av Dag Solstad.