2. september 2008

Om å debutere

Ein debutant er ikkje ein debutant.
Dette er noko eg har lært meg i løpet av dei siste vekene.
Det er for så vidt også noko eg ante på førehand, medan eg skreiv, før eg blei anteke, i mellomrommet. Men eg visste det ikkje like ettertrykkeleg som eg gjer no.
At du berre blir rekna som haustdebutant av dei store avisene viss du skriv for vaksne.

Ein skil mellom skjønnlitteratur og litteratur for barn og unge.
Det heiter nemleg ikkje skjønnlitteratur for barn og unge, det heiter barne- og ungdomsbøker, ofte berre barnebøker.

Ei av dei som blir rekna blant debutantane på Samlaget i haust, gir ut si tredje bok. Men sidan det er hennar første skjønnlitterære (altså for vaksne), får ho lov til å vere debutant ein gong til.
Eg veit ikkje om det fungerer likeeins andre vegen. At ein skjønnlitterær (vaksenbok-) forfattar debuterer på nytt når han eller ho skriv si første barnebok (altså skjønnlitteratur for barn og unge).

Korfor er det slik? Kor kjem denne nedvurderinga av barne- og ungdomslitteraturen frå?
Er han ikkje like viktig som litteratur for vaksne? Er han ikkje eigentleg mykje viktigare?

14 kommentarer:

Anonym sa...

I ditt tilfelle er det ekstra urettferdig, siden romanen din like gjerne kunne vært annerledes kategorisert. Etter min mening da (brygger på en bloggpost).

Men en del ungdomsromaner har vel sant å si litt barnslig språk og forenklet karaktertegning - eller var det bare slik på den tida jeg selv leste dem? Tror uansett den lave statusen kommer av dette. Og så går det ut over dere som ikke har slakket på kvaliteten.

Lille søster sa...

Det er jo i ungdommen man har de sterkeste leseopplevelsene! I hvert fall var det slik for meg. Og flere av mine favoritter fra da liker jeg fremdeles å lese som voksen.
Men nedvurderingen, eller kanskje heller usynliggjøringen, av skjønnlitteratur for barn og ungdom har vel noe med hvem som sitter med makta: De voksne.

Tove sa...

Trur nok bharfot treng å lese seg opp litt på dagens ungdomslitteratur, ja. ;-)
Og til deg Aina: Det vert skrive så altfor få spaltemeter om barne- og ungsomslitteratur, dessverre. Håper du får nokre linjer i i alle fall ei avis!

Unknown sa...

Det er nok en utbredt holdning, ja, at barne/ungdomslitteraturen ikke har samme status som bøker skrevet for voksne.
Hvorfor det er blitt sånn, kan vi bare spekulere i. Men det er jo vi voksne som legger premissene... Kanskje man tror det er enklere å skrive for barn & ungdom. Selvsagt er ikke det riktig. Den målgruppen er det tøffeste publikum som du kan tenke deg!

Aina Basso sa...

Takk for fine reaksjonar!

Det er nok rett at det finst ein del dårleg barne- og ungdomslitteratur der ute, men det finst verkeleg mykje bra, òg. Vi får håpe det blir ei oppvurdering av sjangeren, og av barne- og ungdomskultur generelt med tid og stunder. Vinden er kanskje i ferd med å snu?

Enn så lenge får vi forsetje å ta det på alvor, vi som kan og vil.

Synline sa...

Gratulerer som debutant! Jeg har selv et par refuserte barnebøker på samvittigheten. Jeg har det med å gi opp etter andre/tredje avslaget ;) Skal nok prøve meg igjen en dag, men da må jeg ha litt mer rom til å tenke lange tanker.

Jeg har en fersk blogg som jeg prøver å få opp og gå. Det er skriveprosjektet mitt nå for tiden. Jeg har linket til deg. Håper det er greit?

kristine sa...

Hørte på P2 her om dagen om voksenbok debutant Arne Svingen. Uavhengig av dette innlegget begynte jeg å tenke noe av det samme. Svingen er en meget godt etablert barne- og ungdomsbokforfatter og jeg synes det virket bortkastet å kalle ham debutant.

Hvis man fortsette debatten om hva som skal til for å være forfatter (jeg mener en bok holder), så må jo en som har skrevet mange bøker i alle fall regnes som forfatter. Det er jo litt synd om Svingen ikke er regnet som forfatter og nå må debutere på nytt.

Aina Basso sa...

Synline:
Takk for det! Berre hyggeleg om du lenkar til meg. Slikt gjer meg ikkje fornærma ;)

Det beste tipset mitt viss du vil gi ut bøker, er å gå på skrivekurs (gjerne såkalla responskurs, der du har ein tekst klar som du ser som potensiell, og får tilbakemelding på) og å prøve å skrive alt på ein annan måte/ prøve med eit heilt nytt manus viss du har prøvd nokre gongar. Nytt stoff kan av og til forløyse noko. Og det gamle kan jo brukast ein annan gong.

Kristine:
Ja, det er eit merkeleg fenomen. Dei andre Samlagsdebutantane reagerer også på det. Av seks debutantar har tre skrive for barn og unge, og vi blir ikkje teke med på fellesintervju i Aftenposten for "alle" debutantane, og ei av dei tre såkalla (vaksen)debutantane har altså gitt ut to bøker tidlegare, av høg litterær verdi, skal ein tru alle prisane ho har fått for dei.

Samtidig kan det jo vere ein situasjon eg sjølv kjem opp i om nokre år. Plutseleg debuterer eg på nytt etter å ha vore forfattar lenge. Men eg trur ikkje det kjennest som ein ny debut. Eg trur heller eg, for min del, får to halve debutar, og ikkje ein heil.

Spectatia sa...

Jeg har egentlig ikke noe synspunkt på hvorvidt det er riktig eller galt at barne- og ungdomsbokforfattere ikke regnes som debutanter, og jeg har heller ikke noe greie på den generelle kvaliteten på disse bøkene, men jeg kom bare til å tenke på en ting.

Altså, hvis barne- og ungdomsbøker skulle få samme status som skjønnlitteratur for voksne, så får man jo samme avgrensningsproblem som før, bare på et annet nivå. Hvor skal man dra grensen nedover i aldrene, så å si? Er det rimelig å likestille en ti-siders bok for de minste som har en setning på hver side med voksen skjønnlitteratur? ...for å ta ett ekstremt eksempel som illustrasjon.

Jeg skjønner jo att dagens avgrensning slår ekstra hardt mot deg Aina, som etter hva jeg har forstått ligger mitt på grensen mellom ungdoms- og voksenbok, men noen kommer til å ligge på grensen uansett, det er bare et spørsmål om hvor man trekker den.

Aina Basso sa...

Men vi reknast jo som debutantar. Det er ikkje det som er problemet. Vi får berre ikkje den merksemda som alle vaksenbokdebutantane får i media, uavhengig av om dei har skrive gode eller dårlege bøker.

Spectatia sa...

Hm... Da får jeg vel gjøre som Horace Engdahl foreskriver i Teksttolkningens første lov: Lese gjennom en gang til.

Aina Basso sa...

:)

Anonym sa...

I motsetning til de fleste som har skrevet innlegg her har jeg god peiling på dagens barne- og ungdomslitteratur siden jeg leser det meste av disse bøkene. Derimot har jeg mindre på dagens norske voksenlitteratur. (Når jeg en sjelden gang har tid til å lese voksenbøker vil jeg ha større utvalg å velge mellom).

Er det slik at barne- og ungdomsbøkene er dårligere enn voksenbøker (blant annet ” barnslig språk og forenklet karaktertegning” som Bharfot skriver ) betyr det at forlagene nedprioriterer arbeidet med disse. (Og det kan jo virkelig være grunn til å lure noen ganger!)

Ellers har jeg ment lenge at jo yngre målgruppa er jo større kunsstykke er det å skrive en god bok.

Spectatia : ”Er det rimelig å likestille en ti-siders bok for de minste som har en setning på hver side med voksen skjønnlitteratur?”. Det kan (sier og skriver kan) være en større kunst å skrive en god knapp tekst som attpåtil er forståelig for barn enn en mer omfangsrik bok. En av de få som HAR fått det til er din egen lannsmann eller kvinne Barbro Lindgren.

Aina : MULIG jeg lar meg inspirere til å skrive en bloggpost om dette – regner med at det er i orden at jeg linker til denne bloggposten.

Aina Basso sa...

Eli:
Det må du berre gjere.