17. juni 2008

Er litteratur berre underhalding?

Sjølvsagt ikkje, vil mange seie.
Dei vil kanskje endåtil blåse av spørsmålet, ikkje ta det alvorleg, ikkje eingong tenke over det.

Men nokon sa til meg i dag:
Litteraturen er til sjuande og sist berre underhalding. Det er yttarst få forfattarar som evnar å seie noko viktig med bøkene sine.

Er denne personen berre lei av pretensiøse forfattarar med store ego og lite vit, eller er det noko i det? Har forfattarar ei større evne enn andre folk til å kome med dei store sanningane? Og er det handverksmessige ved skrivinga av interesse for andre enn dei som skriv sjølve?

4 kommentarer:

Anonym sa...

Men det kommer jo an på hva man synes er viktig å si. En sa på bloggen min her om dagen, «du er ikke verst til å si små sannheter», og det syntes jeg var en kjempekompliment. Jeg vil heller si små enn store sannheter, for de store kan være så kjedelige synes jeg, ofte selvsagte, alt dette universelle folk svermer for, at boka skal vare evig, være like gyldig om hundre år. Jeg bryr meg ikke om å lese evige sannheter, så hvorfor skal jeg skrive dem. Men dette er vel det vanligste kritikkpunktet mot kvinnelige forfattere, så jeg går vel rett inn i folden.

Aina Basso sa...

Men må det vere sant for at ein skal seie det eller skrive om det?

Er elles einig med deg: Dei store sanningane er for store, blir platte, banale, sjølvsagte (som hos Coehlo). Dei små kan vere langt meir interessante, synest eg.

Anonym sa...

For meg må det være noe sant der, ellers gidder jeg ikke å lese. Men kanskje ikke sant på den måten du forstår? Det ytre i historien kan gjerne være oppspinn, fantasifullt, men hvis det ikke kjennes som det er en kjerne der av noe sant, et eller annet uhåndgripelig forfatteren har prøvd å gripe, noe menneskelig, kanskje, om hvordan vi opplever hverandre, hva vi gjør, tenker, føler, enten direkte eller metaforisk, da blir det uinteressant for meg.

Aina Basso sa...

Ok. Det har eg faktisk aldri tenkt på, som lesar. Men kanskje er det akkurat det som fengar i bøkene. Det at vi kjenner oss igjen, og tenker: Ja, akkurat slik er det!

Men eg veit det ikkje sikkert.
Det må tenkast nøyare igjennom.