2. desember 2007

Eg bikkar side hundre

og oppdagar at Roman 1987 har nokre verkeleg gode kvalitetar, likevel.
Det einaste eg ikkje skjønar er korfor Solstad måtte spare så lenge på dei. Men dette meinar eg seier noko generelt om Solstad sin litteratur: Det er ikkje bøker ein gir seg på, dei glimtar nemleg alltid til på eit eller anna tidspunkt.

Den unge Fjord er utsendt for å dekke torsdagskarnevalet på Oppland Turisthotell i 1961:

Det var menn som møtte opp i lange, hvite underbukser, med et seiersikkert uttrykk i ansiktet, noe som de hadde all grunn til, for synet av dem fikk andre, og da særlig de kvinnelige gjester, til å dåne av latter. (...) Å, ja på dansegolvet var de unge herrer i lange underbukser populære, men de møtte sterk konkurranse. F.eks. av dem som hadde kledd seg ut som Spanjoler. Det fikk man til ved å bruke halstørkle, sterke farger på skjorta, og ved å tegne en markert bart med sot på sitt ansikt.
(s. 99-100)

Fjord dekker så ei tragisk trafikkulykke på riksvegen:

Jeg ringte sjukehuset. Jeg var fryktelig spent. Hadde det skjedd noe? Nei, det hadde ikke skjedd noe. Situasjonen var uforandret. Mannen ville ikke overleve natta, men han var stadig i live. -Faen, tenkte jeg. Da må jeg sende versjonen om at han er hardt skadd. Faen.
Men i det samme jeg tenkte faen for andre gang, forsto jeg hva jeg hadde vikla meg inn i, og at dette ikke var noe blivende sted for meg. (...) Jeg forsto at jeg måtte dra til Universitetet i Oslo så raskt som mulig for å studere filosofi.
(s. 113)

Ingen kommentarer: