Jorden beveget seg mot Margarita, og duften fra grønne skoger bølget allerede om henne. Margarita sneiet nå nesten tåkedottene over en duggvåt eng og kom så inn over en dam. Under henne sang froskene i kor, og et sted i det fjerne dundret et tog av gårde, noe som besynderlig nok fikk hjertet til å slå hurtigere. Toget krøp langsomt fremover, nærmest som en larve, mens det prustet gnister opp i luften. Margarita tok det igjen og kom inn over et nytt vannspeil hvor en ekstra måne gled av sted under føttene på henne.Mikhail Bulgakov: Mesteren og Margarita, s. 269.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar