I full sinnsforvirring galopperte han mot soveværelset og ble stående som fjetret på terskelen. Håret reiste seg, og i pannen trådte en hærskare små svetteperler frem. Gjesten var ikke lenger alene i soveværelset; nå hadde han fått selskap. I den andre lenestolen satt den selvsamme typen som han hadde fått et glimt av ute i entreen. Nå kunne han se ham helt tydelig: dun under nesen, det ene lorgnettglasset glimtet, mens det andre glasset manglet. Men det fantes enda verre ting i soveværelset: På juvelérenkens puff hadde et tredje subjekt slått seg ned i lett henslengt stilling: en svart hankatt av uhyggelige dimensjoner med et stort glass vodka i den ene poten og en gaffel med en bit marinert sopp på i den andre.
(...)
Og på dette punkt inntraff den fjerde og siste åpenbaring i leiligheten, - da Stjopa var glidd helt ned på gulvet og bare krafset på dørkarmen med en kraftløs hånd.
Rett ut av glasset i veggspeilet kom det stigende en undersetsig, men usedvanlig bredskuldret fyr med skalk på hodet og en huggtann stikkende ut av munnen, slik at fysiognomien som var motbydelig nok fra før, mistet enhver menneskelig form. Og så hadde han attpåtil ildrødt hår.
Mikhail Bulgakov: Mesteren og Margarita.
2 kommentarer:
Kjenner jeg blir blid av å lese dette igjen. ;-)
"Og så hadde han attpåtil ildrødt hår." Du snakker! He, he. Altså - sånne greier som det, jeg mener... det er vel ikke mulig ikke å kose seg med denne boka vel?
Nei, dette er ei bok å kose seg med! Den er herved tilrådd på det sterkaste. Den ser nok kanskje litt fryktinngytande ut, med kombinasjonen av tjukkleik og lita skrift, men er overraskande underhaldande, spennande, interessant og lettlesen.
Legg inn en kommentar