Sånn hadde hun kjent det også den morgen de kom til Kristiania. Da dampbåten begynte å gå for halv fart i det fete, grågrønne vannet på havnen, da hun så de kjente åsene og byen innunder i den tette tåken av støv - og solskinn - villaene oppover Bekkelagshøyden, og Bygdø og Oscarshall, gamle grå Akershus - og da hun hørte i den stille, varme sommerluft dånet av hamrer på metall fra Nylands verksted og vognrammelen på stenbroen - hun var nær ved å stortute. Og byluften - hete, støv og stank - ja, som hun hadde nytt de første drag! (...)
Tanten bodde oppe bak Sankthanshaugen i en ny gate, der var bare hus på den ene siden. "Tante Bendikte bor deilig og landlig, dere! Tenk for en utsikt!"
(...)
Byens utkant. - Nye gater løp ut over de grønne bakker, nye kvartaler stod midt ute i engene omkring gamle proprietærgårder med vidløftige uthusbygninger og frodige haver. En smal stripe av by trakk seg oppefter langs elven, helt opp under Grefsenåsens stenknuter, hvis granskog stod skarpt og grissent mot østhimmelens nøkterne klarhet, og mot Ekebergåsens lange bølgelinje, som var sløret av byens dis. Og bakom Grünerløkkens triste, grå kasernekvartaler Østre Akers lange, grønne sletter, med røde gårder og haver, tette som lunder, badet i aftenens gullgule solskinn.
Sigrid Undset. Den lykkelige alder (1909).
Foto: A.B. Wilse. Tjuvlånt frå Oslo byarkiv sin fotodatabase.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar