25. oktober 2007

Å vasse motstraums

For lange setningar
Det går trått med lesinga for tida.
Eg har to bøker som har lege i veska og på nattbordet i lange tider, og framgangen er ikkje noko å skryte av. Korfor går det så treigt med desse bøkene? Eg las då ut Fru Marta Oulie (riktignok ei tynn bok) på nokre få dagar?

Den eine boka er ein krimroman av ei av mine favorittforfattarar i gullalderkrim-sjangeren, nemleg The Five Red Herrings av Dorothy L. Sayers. Eg plar like bøkene hennar. Dei fleste. Men denne går det altså unormalt trått med. Korfor det?

Eg kan oppsummere mine innvendingar i følgjande punkt:
1. Boka har for mykje dialog skrive i skotsk dialekt
2. Boka brukar for mykje tal (som togtider)
3. Boka har for mange "like" personar og for mange namn

Det er altså ikkje sjølve brotsverket, mordet, det er noko i vegen med, ei heller hovudpersonen og meisterdetektiven Lord Peter, men omstendene rundt mordet og vegen mot oppklaringa.

Den andre boka er Dag Solstads Roman 1987, av mange rekna for å vere den beste boka Solstad har skrive. Eg plar like Solstad. Eg plar tole dei omstendelege utgreiingane om dette og hint, og dei lange setningane som liksom kronglar seg nedetter ei side og fortset på neste. Korfor fungerar det ikkje på same vis med denne boka? Er eg kanskje lei av Dag Solstad?

Her er mine innvendingar:
1. Språket er ikkje godt nok, setningane for lange. Døme: Ei setning strekte seg over 17 linjer. Sytten! Det er ikkje godt nok, Solstad.
2. Boka handlar om sport (geisp)
3. Der er for mange tal i boka (som skøytetider)

Det er nemleg ikkje det at eg ikkje likar den unge hovudpersonen og nybakte journalisten, til forveksling lik mange av Solstad sine øvrige karakterar. Det er heller ikkje det at eg har noko imot temaet for boka; Lillehammer på sekstitalet og ein ung manns veg inn i vaksenlivet (så langt, kva som kjem etter side femti veit eg jo ikkje).
Det er det Solstad har tillatt seg som trekk ned, der han utbroderar og ikkje veit å kutte.

Kva er det som kan hindre deg i å lese ut ei bok? Kan ein seie noko generelt om det? For min del er dårleg språk ofte ei hindring, dessutan tema eg finn keisame, som sport, utanrikspolitikk, CIA, for mykje action, for mykje kliss og for mange overnaturlege fenomen.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg stiller meg bak alle dine kriterier, og tilføyer noen egne:
1) Kokett selvhøytidelighet.
2) Overflod av adjektiver.
3) Misogyni.
4) Arkaisk riksmål (vanligvis brukt av ung mannlig forfatter som også blir rammet av pkt 1 og 3).

En annen ting som ofte får meg til å legge vekk boka er hvis forfatter er altfor fagforelsket (dette kan funke i sjeldne tilfeller, derfor setter jeg det ikke opp som eget punkt). Altså: forfatter er veldig interessert i et eller annet fag, som teknikk eller psykologi, og ville helst ha skrevet en fagbok, men har ikke den formelle utdannelsen - eller også er det akkurat det hun/han har, og prøver å misjonere ved å smugle stoffet inn i en roman.

Jørn Roeim sa...

Jeg kjenner meg igjen i alle disse hindringene. Når det gjelder Solstad, har jeg fått sans for setningene hans gjennom av Armand V. Jeg tror at en forfatters særtrekk (eller sære trekk) kan oppfattes veldig forskjellig, både av en og samme leser (avhengig av bok, tidspunkt etc) og av ulike lesere. At en av Solstads setninger strekker seg over 17 linjer, trenger ikke være dårlig i seg selv, men i dette tilfellet er det tydeligvis flere ting som spiller sammen på en negativ måte i dine øyne. Det er ikke noe nederlag å legge boka vekk, rett og slett.

Noe helt annet som av og til, helt eller delvis, har hindret meg i å lese en bok, har vært at innholdet rett og slett har vært for jævlig, altså for grusomt. Det har jeg faktisk tenkt å lage et innlegg om i min egen blogg.

Anonym sa...

Enig i det aller meste som er sagt både i innlegget og i kommentarene. Av og til er det vanskelig å komme overens med noen bøker. Det finnes på massevis av motstand, men det ser ikke ut til at motstanden er konstant stabil. Eller tar jeg feil her?

Personlig synes jeg det er fasinerende hvordan fenomenet "rett bok til rett tid til rett person" kan variere såpass. At det som gjør at en bok irriterer eller begeistrer faktisk kan variere. Selv har jeg tatt meg selv i å tenke: "denne boka hadde jeg ikke likt tidligere" - og det synes jeg er interessant i seg selv. Lesing som "bevis" på utvikling. ;-)

Aina sa...

Oda:
Godt sagt, måtte le litt av den. For min del går overflod av adjektiv, banalitetar, klisjear, osb. innunder "dårleg språk"-kategorien.

Tehme Melck:
Nei, stundom må ein faktisk berre legge vekk bøker. Men der er noko som gjer at eg vil lese ut "Roman 1987":
1. Eg har fått boka anbefalt av ein eg stolar på litterært, og vil gjerne diskutere boka med han seinare
2. Eg har sett meg som mål å lese alle romanane til Solstad
3. Der er noko som fengar, innimellom det traurige.

Leselama:
Eg har også merka korleis mi oppfatting og oppleving av bøker endrar seg over tid. T.d. er eg ikkje like oppslukt av Bjørnstad no som eg var for ti år sidan. Samtidig har eg større glede av Solstad, t.d. "Professor Andersens natt", no som eg har seks års universitetsutdanning på baken. Eg trur det har noko med mogning å gjere - at ein blir eldre, har lese meir, kanskje har tatt ei spesiell utdanning som gjer at ein kjenner referansane i litteraturen, og rett og slett humør og periode i livet. Stundom er ein for utolmodig til Solstad, andre gongar nyt ein han.