- Fjodor Dostojevskij
Etter den interessante kommentaren frå krighistorieentusiast og tidlegare medstudent MNO på førre innlegg, måtte eg lese den tilsynelatande etterrettelege og utfyllande Wikipedia-artikkelen om den russiske forfattaren Fjodor Dostojevskij. Og her er det eg i korte trekk fann ut:Fjodor Dostojevskij (1821-1888) vert ofte rekna som eksistensialismens far.
Dostojevskij utviklet den realistiske roman til også å undersøke menneskets psykologi, og da spesielt mennesker som går gjennom store sinnslidelser. Han var opptatt av den slaviske idé og av kristendommen; en av de viktigste tesene hans var «om Gud er død, er alt tillatt.»
Han var fødd inn i fattige, adelege kår og vart seinare fengsla for medverknad til revolusjonær aktivitet. Forfattarskapen hans kan delast inn i tre: Den første perioden er dei to romanane og fortellingane han skreiv før han blei arrestert og sendt til Sibir, med debuten Fattige folk, som fekk svært god mottaking og gav lovnadar om eit stort forfattarskap. Den andre perioden er tida etter Sibir, då han forlet Russland i eit sjølvpålagt eksil. Det er i den siste perioden at storverka som Forbrytelse og straff, Idioten og Brødrene Karamasov kjem til. Gjennom alle tre periodane er det menneskets og forbrytarens psykologi som er hovudtema for forfattarskapen hans.
Og no har eg fått meir lyst til å lese Forbrytelse og straff.
5 kommentarer:
Krigshistorieentusiast ja. Der er noe nytt for visittkortet mitt. Hehe.
Dostoevskijs nasjonalisme fulgte egentlig løpet som Nicolai Danilevskij (etnolog og historiker) hadde lagt opp i den forstand at brodden hele veien var mot vesten. Anti-vestlige og anti-europeiske holdninger skulle binde russerne og slaverne sammen. Sosialisme, individualisme og rasjonalisme var oppfattet som vestlige ideer, som Dostoevskij aldeles ikke synes var noe særlig for Russlands ve og vel. Som jeg vel sa, så advokerte han en slags russisk og pan-slavisk kollektivisme under en autokratisk tsar, og helst skulle alle russere være livegne bønder og grave i jorda.
Dette russiske kollektivsamfunnet skulle i tur være europeisk individualisme, rasjonalisme og generelle forfall fullstendig overlegent, og sånn for sikkerhets skyld koblet Dostoevskij dette til en tanke om at Russlands historiske rolle var å bringe en slags ny Kristus - eller lyset fra østen som han vel kalte det - til verden. Mer sjåvinistisk kan man vel knappest nok bli, og mye av tankegangen om en forestående rasekamp mellom teutonere og slavere - som blomstret opp etter ca. 1890 - kom fra forfattere og mer eller mindre intellektuelle som Dostoevskij og Danilevskij. Ikke rart at mange tyskere, som for eksempel keiser Wilhelm, plukket opp dette og lot seg skremme bleke. Mange av minene som sprengte i 1914 ble lagt her, og det skjedde senere adskillig verre ting da tankene om en forestående kamp mellom slavere og teutonere ble koblet til en gradvis mer pervertert tysk jord-og-blod-nasjonalisme.
(Uten at Dostoevskij naturligvis skal klandres for nazismen).
Russisk nasjonalisme før revolusjonen er egentlig et forsømt forskningsfelt. Det har vært mye lettere å se ting gjennom tyske og engelske briller, men det skjedde mye interessant - og mye rart - i Russland også. Hissigproppen Mikhail Pogodin, som var spesielt hissig i 1860-årene, fortjener også et studium. Jepp, vi burde få Supphellen til å lære oss russisk.
Takk for innlegget. Det tenker eg kompletterte mitt i ei noko anna retning enn eg har retta fokus.
No sakna eg forresten Supphellen!
Supphellen tror jeg er den beste foreleseren jeg noensinne har hatt. Topp fyr også.
Absolutt. Ein å hugse.
Legg inn en kommentar