Gengangere

Metateater
"Teatret har valgt seg et av Ibsens mest nådeløse skuespill som åpningsforestilling for tidenes største Ibsen-festival, hundre år etter hans dødsdag. Det er blitt en ganske temperaturløs og stillestående forestilling preget av merkelige regipåfunn."

Ein kjenner seg igjen i temaet: At det er noko "gjengangeraktig" i oss, at vi ber med oss arva frå våre forfedre i alt vi gjer, vi tenker, vi seier, vi er. Forestillinga slo meg likevel ikkje av stolen, til trass for svært dyktige skodespelarar, som Anne Marit Jacobsen, Bjørn Sundquist og Trond Brænne.

"Mørk-Eidems moderniserte versjon åpner med et bilde av teatrets første Gengangere-dekorasjon fra 1900-tallet projisert på forteppet. Grepet med å henvise til fortiden med bilder fra den tidligere nasjonalromantiske oppsetningen og musikkinnslag fra en ghettoblaster, er ikke særlig vellykket. Scenograf Olav Myrtvedts nitriste stue med bekmørke vinduer, innsyn til bakscenen og et tyvetall vonde pinnestoler spredt utover scenegulvet, faller heller ikke heldig ut. I disse omgivelsene av gammelt og nytt står menneskene fjernt fra hverandre og møtes sjelden i tett eller intimt samspill."

Problemet for meg var at den moderniserte dialogen, dei stygge kulissene og dei underlege regipåfunna distraherte meg frå å leve meg inn i stykket, i karakterane, i handlinga. Javisst vart det metateater av det, men eg var no eingong ikkje der for å reflektere over teateret sitt vesen, men for å sjå eit kjent og sterkt stykke av Henrik Ibsen.

Sitat: Elisabeth Rygg, Aftenposten