24. desember 2012

Det er jul

Endeleg er dagen her. Små born jumpar ut av sengene i gryotta, raskar berrføtt over morgonkalde golv, knirkar open ei dør og stuper lysande vakne inn i foreldrerommets pustande mørker. Opp i sengene, under dynene, med iskalde, små føter: mamma, pappa, vakne, det er jul!

Foreldra gløttar på auga: ei svart glipe av natt i gardina. Ungen gyngar svakt i senga, kjem inntil andletet med munnen, kviskrar: vakne, det er jul!

Ein trøytt far står opp og tassar på badet, ungen utolmodig etter, trippar i dørgløtten til den kalde gangen, ein liten trekk inn til far gjennom glipa. Spring fort etter inn i kjøkenet. Far tenner julestaken i kjøkenvindauget, stjerna på stova, slår på tv-en. Pakkar eit pledd rundt ungen i godstolen, som oppslukt roleg ser julemorgon på barne-tv, får snart eit glas mjølk, ei skive brød. Far tenner juletreet, tusen små lys funklar i ein mørk stovekrok, ei julekule snurrar sakte i strengen, far set på kaffien, set seg ved kjøkenbordet, geispar til putringa frå traktaren. Det er jul.

Natta blir blåare, blåare, så kjem dagen opp av havet, stuper over fjell og åsar. Far har for lengst vakna til, barbert kjakane og klapsa dei med velluktande hender. Mor er i dusjen, ho står i dampen og tenker: vil eg rekke alt, vil vi få det til, har eg hugsa å sjamponere, det er jul!

Dagen kjem i gang. Far støvsugar, mor skjer opp kålrabi. Barnet strør små leiker utover stovegolvet, gløttar bort på treet, på dei to einslege pakkane barnet sjølv har lagt der, knurvete innpakka i glinsande papir: ein til mor og ein til far. Men kor er dei andre?

Ungen kryp bortover den glatte parketten, litt kjølig under kne og hender, heilt bort til treet, tek forsiktig i den nedste greina, ho duvar med glitter og julekuler. Nokre barnåler fell på golvet, luktar juletre. Ungen tek opp pakkane etter tur. Knip i dei, legg dei tilbake. Kan ikkje forstå kor dei andre pakkane er. Det kan vel ikkje vere berre desse to? Ein ørliten skjelv i munnen. Kryp tilbake til leikene. Skjøner: Dei har gøymt dei! Men kor?

Opp i badekaret med badeanda og dei tomme såpeflaskene. Fylle flaska medan kranvatnet buldrar i karet. Tøme ut lunka såpevatn, søkke flaska under, bikke og fylle igjen: putre, putre, så er flaska full. Knipe auga hardt att når far bøyer bak hovudet for å skylje ut svidande sjampo, så rein, opp på fanget i handdukane, inn i badekåpa, springe fort gjennom den kalde gangen, inn i stova og opp i godstolen. Teiknefilm!

Luktene byrjar svive rundt i huset. Grytene står på omnen, putrar og dampar. Bordet er straks dekt, mor er sveitt i panna, ho prøver å hugse kva ho har gløymt, veit det er noko, men kva?

På kyrkjegarden er lyktene tende. Mørkret sig på, eit tynt frostlag over graset, som knasar under føtene. Ungen lengtar. Etter snø og pakkar og jul! Kjenner det sildre varmt i magen. Dei tenner lys i lykta på grava, det er fint å sjå, ei still flakking. Så går dei heim. Snart kjem det gjestar. Snart er det mat, og så gåver!

Ungen spring inn frå kulda, og brått ligg det fullt av pakkar under treet. Spring rett bort, byrjar å knipe, riste, gjette. Er den til meg? Eller den? Snart skal dei opnast! Og no ringer det på døra, no byrjar det. Det er jul!

Spalte i Nationen 24. desember 2011.

Ingen kommentarer: