Leseprosjekt: kvinnelitteratur (1)

Heilt sidan eg var student har eg vore interessert i kvinne- og kjønnshistorie og kampen for like rettar for kvinner og menn. Eg tok emne som heitte 'Teoriar om kjønn' og 'Historie og kjønn' og blei raskt kjend i historiestudentgjengen som 'ho som er oppteken av kjønnsforsking'. Det førte til mange heftige debattar rundt bordet på pubkveldane. Særleg dei unge, mannlege studentane ville diskutere og gjerne freiste provosere meg og vippe meg av pinnen med dumme, mannssjåvinistiske utsegner - som eg framleis reknar med var sagt på spøk, med frisk diskusjon som mål.

I masteroppgåva mi i historie, om blodskam på 1700-talet, var kjønnsdimensjonen så tydeleg at eg ikkje brukte særleg mykje tid eller plass på å diskutere det. Det var openbert at særleg dei pur unge jentene var utsette for overgrep, - av mennene rundt som i mange tilfelle valdtok døtrene eller stedøtrene sine, - av sjølve samfunnsstrukturen, i det at dei var utan utdanning, utan rom for eiga vilje, utan anna val enn å underlegge seg det mannlege overhovudet i familien, - og av rettsvesenet og lovverket, i det at dei sjølve blei straffa for blodskamsbrotsverket, når det er openbert for alle moderne menneske at dei var utan skuld og offer for overgrep.

Seinare, som forfattar, har eg interessert meg særleg for jenters og kvinners liv i tidlegare tider. Eg debuterte med ein roman som er basert på masteroppgåva mi i historie, om Ingeborg som blir misbrukt av stefaren sin, eg har skrive to romanar om norske reisande som har kvinner i hovudrollene og to bøker om hekseprosessane; ei jakt der særleg kvinner blei ramma.

Men ingen av bøkene mine har fått merkelappen «kvinnelitteratur», til trass for at eg tematiserer kvinners kår og historie, at dei fleste lesarane mine truleg er kvinner og eg sjølv er ei kvinne.
Omgrepet «kvinnelitteratur» er blitt nokså utskjelt med åra og eg hugsar at då eg som debutant høyrde det bli brukt om bøker, blei eg nesten litt sur, eg meinte at det verka reduserande på litteraturen å få slike merkelappar, for det er vel ingen som seier «mannelitteratur» om bøker som er skrivne av, om og kanskje også i hovudsak for menn?

Det var Liv Køltzow som vekte interessen i meg. Då ho gjorde comeback med romanen Melding til alle reisende i fjor, kom det også eit utal mediesaker om henne. Og eg blei klar over at ho hadde skrive ei av kvinnelitteraturens hovudbøker, Hvem bestemmer over Bjørg og Unni. Ho var også - så vidt eg har forstått - den første og lenge einaste kvinna som var med i den vidgjetne Profil-krinsen, saman med mellom andre Dag Solstad og Jan Erik Vold.

Så eg lånte Hvem bestemmer over Bjørg og Unni på biblioteket. Og eg likte boka veldig godt. Så godt at eg ville lese meir «kvinnelitteratur», og lånte novellesamlinga Fortellinger av frihet av Bjørg Vik. Begge desse bøkene er fint skrivne og god litteratur som tematiserer kvinners kår og vilkår i si samtid, på 1970-talet. Dei skildrar korleis kvinneliva blir innskrenka eller fastlåste av til dømes det å få born, fordi samfunnet ikkje var lagt opp slik det er i dag, der kvinner både kan gjere karriere, velje å leve åleine og ha born, samtidig. 

I Hvem bestemmer over Bjørg og Unni møter vi to venninner i tjueåra med vidt forskjellige vilkår, men som likevel kjenner seg fanga og utsette på kvart sitt vis.
Unni er åleinemora som jobbar fulltid og engasjerer seg politisk, men som må kjempe for å få behalde barnehageplassen i Torshovdalen i Oslo då det kjem rykte om at ho har ein mann buande hos seg. Barnehageplassane er nemleg få og behovsprøvde og om ho har ein mann i heimen, betyr vel det at ho har nokon til å forsørge seg og då treng ho vel ikkje å arbeide fulltid - eller ho har råd til dagmamma?
Bjørg er også småbarnsmor, men i motsetnad til Unni er ho gift med faren til borna og heimeverande husmor. Ho føler seg utanfor når dei andre tek til å diskutere aktuelle politiske problemstillingar. Ho rekk ikkje både å passe borna, gjere alt husarbeidet og lese avisene eller følgje debattane og føler seg fjerna frå den ho ein gong var.
Ho trivst ikkje i samlivet, trivst ikkje heime med borna, føler at livet er innskrenka og lite, medan Unni og mannfolka får vere ute i verda, får fare på arbeid, møte andre vaksne, bruke seg sjølve.

Fortellinger om frihet tematiserer også den heimeverande husmora i ulike skikkelsar, men også den vaksne, ugifte kvinna som føler seg mindreverdig når ho ser seg slik andre ser henne og den unge jenta på veg inn i ei mannsdominert verd.
Boka tek opp tematikk knytt til kvinnekamp, mannleg overmakt, patriarkatet, men er nyansert i framstillingane, snarare enn svart/ kvitt.
Noko som stikk seg ut for meg er det sårbare i det seksuelle. På den eine sida mannen som rovdyr, ein som krever, endåtil valdtek. På den andre sida kvinna som vil, men som risikerer å hamne i 'uløkka' og bli låst. Og som i somme tilfelle blir låst, og kjenner seg låst og vil bryte ut.
Den sterkaste novella er Kvinnekamp = menneskekamp, om føredragshaldaren og kvinnesakskvinna Linda, som reiser på føredragsturné og hamnar på ein fest der kjønnsrollene, som skal liksom skal vere fri og oppløyste, viser seg å ikkje vere det, likevel.

No går eg straks over til meir programmatisk, politisk litteratur frå syttitalet, nemleg Jenny har fått sparken av Toril Brekke, seinare kjend som ein av våre gode forfattarar av historiske romanar, og Vi klarer det av Mari Osmundsen, som skreiv under pseudonym. Bøkene er blitt omtala som «klassisk ml-litteratur», meir parole enn litterær kvalitet.
Rapport følgjer når eg har lese.