8. februar 2011

Den sovende

Morgen. Sol. Elven renner tvers igjennom huset. Jeg lå lenge våken i sengen og hørte på elven som rant inn vinduet og døren, inn gjennom veggene og ned fra taket, den steg opp fra gulvet og fylte soverommet med vann. Jeg drømte at jeg sovnet for aldri mer å våkne, jeg ble den sovende, en kropp som ikke klarte å forlate søvnen, et ansikt som ikke klarte å åpne øynene. Om morgenen våkner jeg våt av svette, som om jeg har kjempet; jeg har kjempet for å komme meg opp av elven, ut av søvnen.

Tomas Espedal: Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv.

1 kommentar:

Mettemor sa...

Espedal rett og slett.

Så bra!