7. september 2010

Klokker, kveld

Også i byen ringer kyrkjeklokkene. Også i byen, på søndagar litt før elleve om føremiddagen, eller plutseleg, seint ein kveld som denne, ringer dei.

Gjennom den opne verandadøra, eg høyrer tonane, skjerpar sansane: det er kyrkjeklokker, korfor, så seint? Er det verkeleg kyrkjeklokker?

Og eg står på ein annan veranda og er femten, tjue, tjuefem år yngre. Og kyrkjeklokkene ringer og det er søndag, litt før elleve om føremiddagen, og i dag skal eg ikkje vere med, ikkje sitje bakarst med bestemor, med ei lita øskje rosinar og teikneblokk. I dag har eg roleg søndag, lat søndag, eg står på verandaen og ser forbi hagen, forbi markene, forbi husa, bakom der ringer klokka. Eg ser henne ikkje, men eg veit ho er der. Eg ser henne ikkje, men veit kyrkja er kvit.

Og det er sol over hagen. Det er snart vår. Eit slikt lysande lys slike søndagar, på verandaen, i døropninga, og det skulle vore ein katt der, for eg elskar kattar, ein katt som kunne snike seg inntil føtene mine. Eg hadde katt ein gong, to gonger, dei døydde, eg elska dei, men tolte ikkje sorga. Mor mi blei redd sorga mi, eg fekk ikkje fleire.

Eller eg står framfor spegelen i gangen og mor mi, eller er det far min, kjem bak meg og legg handa på skuldra mi, det er noko grønt der, og ho, eller han, seier at no er ho død. Og det er ikkje kyrkjeklokker der, men det minner om kyrkjeklokker, vi veit kva kyrkjeklokker betyr, det betyr anten død eller liv. Anten sorg eller glede. Men kva med kjærleiken? Er ikkje kjærleik liv? Er kjærleik også død?

Kyrkjeklokkene ringer også i byen, også i kvelden, eg lèt att døra, eg veit ikkje kven dei ringer for, eg veit ikkje kva slags bodskap dei ber i kveld.

4 kommentarer:

Mette Moen Baatvik sa...

Å, du Aina, du skriv så fint! <3

Aina Basso sa...

Takk, søte Mettemor!

Elen Fossheim Betanzo sa...

Topp ti fineste innlegg!

Aina Basso sa...

Oj! Det var ikkje verst, Elen! Takk!