4. mai 2009

Namna deira

Han eine og han andre (Fosse)
Henrik H. Langeland sa i sitt føredrag på møtet i Forfatter-sentrum i januar at vi måtte gi karakter-ane våre "skikkelege namn", og ikkje berre ha alle desse "han" og "ho" i bøkene våre. Dette var då han snakka om korleis ein skal skrive bestselgjarar, pageturnarar, eller "store romanar", som han kalla det.

Eg har tenkt litt på det der.
Eg er ikkje einig.

Punkt ein:
Eg ser ingen grunn til å la Rudolph K. Wäxström og Sara B. Ande befolke enkle, reine tekstar der vi stilistisk og opplevingsmessig sett hadde klart oss lenge med dei langt enklare "han" og "ho". Det er universelt, det kan vere oss alle, vi kan lese det vi vil inn i dei, vi har ikkje desse påtrengande førehandsinnfylte namna til å øydelegge våre eigne bilete. Her kjem noko anna i fokus. Ikkje namna på karakterane, men måten historia blir fortalt, språket, forma. Og lesinga, vår eiga meddikting.

Punkt to:
Ok, viss vi skal ha med namn, korfor må vi på død og liv ha a) både fornamn og etternamn og omtale karakterane våre ved begge, som Langeland gjerne gjer i sine bøker, eller b) slike jålete, vanskelege namn? Viss vi først skal ha namn på karakterane våre, kan vi ikkje like gjerne greie oss med å kalle dei noko enkelt og uaffektert? Noko som gjer at vi kjenner dei att, namn som ikkje er for like kvarandre (dersom ikkje det er poenget)? Og viss dei absolutt må ha etternamn, noko dei kanskje må, treng vi eigentleg å nemne desse etternamna i hytt og pine? Er det normalt? Gjer det at lesaren kjem nærare teksten og personane?
Kva kjennest mest naturleg for deg av?
"Rebecca Lovisa Hansen gjekk ned trappa og ut på den varme gata"
eller
"Ho gjekk ned trappa og ut på den varme gata"?

Punkt tre:
Som eigentleg ikkje har mest med namn å gjere, men med antal karakterar: Korfor må det vere så himla mange? Kan vi ikkje klare oss med ein handfull? Kan vi ikkje forenkle desse universa litt, så ikkje lesaren går heilt trøytt og i surr i bipersonar i bøtter og spann med alle desse lange og jålete fornamna og etternamna som til forveksling liknar kvarandre? Kor mange karakterar treng vi eigentleg? Ein? To? Fem? Og viss vi treng mange fleire, treng dei ha namn? Kan dei ikkje vere den gamle kona, lensmannen, den tannlause, den vesle guten, og så vidare? Treng dei alltid ha namn?

Og til slutt, punkt fire:
Lat oss vende tilbake til utgangspunktet: skikkelege namn på karakterar i pageturnarar. Er det verkeleg slik at ein bestseljande, stor pageturner-roman alltid har, eller må ha, "skikkelege namn" på karakterane sine? Og det andre spørsmålet: Har dei det?

13 kommentarer:

caterina sa...

nå kommenterer jeg bloggen din så det spruter, men det er antagelig fordi du skriver ting jeg interesserer meg for. :)

altså: jeg går ikke punktvis, men sklir inn fra sidelinjen. det med navn handler om flere ting. for det første - synes jeg - handler det om hvordan forfatteren opplever navnene "sine". i den romanen jeg skriver på nå, har jeg endret protagonistens navn tre ganger. jeg tenkte at navnet ikke betydde så mye, men det funket bare ikke; et ble for "søtt", det andre ble for intetsigende. og det går ikke: hovedpersonen er alt annet enn intetsigende! jeg måtte finne et navn jeg var komfortabel med. det er jeg nå. etternavn er ikke så viktig. men i min forrige roman - løgnere - var det viktig at hovedpersonens mor hadde et navn med svung over, fordi hun døde brått og momentant. også forfatters følelsesmessige visvas ...

som leser, derimot, er det meg knekkende likegyldig. det er greit med få navn, slik at jeg kan holde orden på dem. og utstrakt bruk av etternavn kan jeg i grunnen styre meg for.

jeg har ikke hørt langelands foredrag, men fått en del referater. det er nok mange elementer i en bestselger som gjør den til nettopp det, men det handler ikke om karakterenes navn/etternavn. det er jeg helt overbevist om, og således enig med deg.

hadde det virkelig vært slik at det finnes "oppskrifter" på bestselgere, ville vi vel testet det noen og enhver av oss.

Karin sa...

Som leser synes jeg det ofte er tegn på trygghet (i mangel på at annet ord) at forfatterne ikke skal skrive navnene på karakterene hele tiden. Jeg synes Andvake av Jon Fosse er et godt eksempel på det...
"No byrjar livet, seier ho
No seglar me inn i livet, seier han"
Det hadde ikke helt blitt det samme med navn her?! Ved å ikke bruke navn blir historiene mer tidløse, kanskje.

Hva er forøvrig et skikkelig navn, kan man jo også spørre seg selv om. Her om dagen leste jeg en (amerikansk) spenningsroman med en helt som het Jim, det syntes jeg ikke passet på en helt, uten at jeg helt vet hvorfor...

Jorid sa...

Navn er utrolig spennende. Som leser kan jeg noen ganger faktisk føle meg litt "snytt" hvis personene ikke har navn.

Jeg tenker at det å finne på navn må være noe av det morsomste ved å være forfatter!

For meg er Siss og Unn i Is-slottet et nærmest perfekt navnevalg - uten at jeg kan forklare hvorfor...

Lille søster sa...

Navn er noe man må være forsiktig med, synes jeg. Det kan så fort bli feil, konstruert, synes jeg. Men han og hun/ho funker best hos Fosse og lignende, og ikke så godt i normalprosa.
Og du har rett, Jorid, Siss og Unn er perfekte navn i Is-slottet.

Aina sa...

Caterina:
Hyggeleg at du kommenterer! Einig i at ein må føle seg fram med namn på karakterane. Viss det kjennest feil er det vel truleg det også.

Karin:
Ja, men samtidig bruker jo faktisk Fosse namn på karakterane sine. I Andvake heiter dei Asle og Alida, i Det er Ales heiter dei Asle og Signe, i Morgon og kveld Johannes og Signe, og så vidare. Men han treng ikkje ha så vidløftige namn. Dei er enkle. Og han treng ikkje bruke dei.

Generelt sett er det lite som er påtrengande i Fosse sine tekstar. Med unntak av det enkle, kan hende. At det enkle bli gjenteke som effekt. Det er jo påtrengande, men ikkje på ein negativ måte, etter mitt skjønn.

Jorid:
Det kan vere gøy med namn viss dei funkar. Eg liker å finne namn til karakterane, men ikkje naudsynleg til alle. Til hovudkarakterane, derimot, synest eg det er viktig at dei i det minste har eit fornamn som kler dei. Men eg ser ikkje vekk frå at eg kan skrive ein "han" og "ho"-tekst ein gong. Den vil sannsynlegvis handle om veldig få personar.

Lille søster:
Kva er skilnaden på Fosse og det du kallar "normalprosa"? Kor går dette skillet og korleis vektlegg du det?

Bharfot sa...

Veldig enig med deg når det gjelder oppkonstruerte, omstendelige navn. Den greia med å gjenta hele det alt for lange navnet til stadighet i teksten (Charlotte Isabel Hansen) skaper bare avstand, synes jeg, som om forfatteren ikke tar personen sin alvorlig, og insisterer på å se henne utenfra som på en skjerm. Det er så irriterende at jeg kan legge fra meg boka av den grunn.

Men jeg liker ikke han/hun-tekster heller. Og særlig hvis jeg får følelsen av at forfatteren vil øke identifikasjonen, gjøre personene "lettere å kjenne seg igjen i", eller som du sier: "universelt, det kan være oss alle". Jeg vil ikke lese tekster som kan være oss alle, jeg tror ikke på det, vi er ikke så like, jeg vil ha klare personer med egen individualitet.

Så ja, gjerne et skikkelig navn. Men det trenger ikke brukes hele tida, og det trenger ikke være langt, både for- og etternavn er sjelden nødvendig. Det er et godt spørsmål du stiller: Hva er et "skikkelig navn"? Iblant kan f.eks kallenavn funke på bipersoner, for å understreke en viss egenskap, og for å løse problemet med mange navn som er lett å blande med hverandre. For jeg tror fortsatt det finnes historier som fortelles best med mange personer, virkeligheten er ikke et kammerspill, det kommer an på hvor du retter lyset.

Aina sa...

Tja, er du sikker på at livet ikkje er eit kammerspel? Eller i det minste ofte kjennest som det i skilsetjande situasjonar?

Sjølvsagt finst det hordar av menneske overalt. Men treng alle å bli med i ein tekst? Er alle like viktige? Dersom historia du vil fortelje handlar om lat oss seie eit kjærleiksforhold, eller ok, eit triangel. Kor mange utanom det triangelet er det då naudsynleg interessant å lese om? Sjølv om dei ville vore der i røynda treng dei ikkje tilføre ein litterær tekst noko. For tekst er tekst og røynd er røynd. Spegle røynda kan ein gjere utan å ha med kvar minste detalj. Ein litterær tekst er ikkje god viss han tek med alt.

"Ho vakna, strekte på seg, geispa, løfta av seg dyna, plasserte føtene på golvet, gjekk over golvet, opna døra, gjekk ut døra..."

Eg seier ikkje at det ikkje kan vere eit poeng å ha med mange personar eller skildre detaljane, men då skal det vere eit poeng med det og veldig godt gjort.

Bharfot sa...

Men hva om du vil skildre maktstrukturer? De manges innflytelse over de få. Eller rotløshet, at nærhet glipper mellom fingrene på deg, at du aldri helt får tak, og bare har de sterke møtene i korte øyeblikk. Hvis livet er en road movie. Hvis overgrepet er ansiktsløst.

Så ja, jeg er sikker på at livet ikke er et kammerspill. Det kan være et kammerspill også, og da må det vel skildres klaustrofobisk, men det finnes helt andre sider av livet i tillegg. Og kanskje handler dette om ikke å ha vokst opp i ei bygd, om den urbane erfaringen, eller også om relasjoner utenfor nær familie (og parforhold), som jeg synes det finnes for få gode skildringer av.

rullerusk sa...

Jeg liker at karakterer har navn,ihvertfall hvis det er en lengre tekst som en roman. Uten navn blir liksom karakterene litt nakne og fjerne for meg.
Det kan godt bare være fornavn, med mindre dette med navnet kanskje er et poeng i seg selv. I en bok som fx Langelands "Wonderboy" hvor det handler om medier og å markedsføre seg selv og karre til seg makt, så er det naturlig med fornavn og etternavn. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor dette skal være et av kriteriene for en bestselger.

Å finne navn til karakterer er skikkelig vanskelig. Det skal være et navn jeg liker og helst litt spesielt, men så kan det ikke være _for_ uvanlig heller, for da kan det fort virke påtatt. jeg pleier å gå gjennom navnene til folk jeg kjenner til jeg finner et jeg synes klinger riktig.

Aina sa...

Bharfot:
Sjølvsagt kjem det an på kva du vil skildre. Og kanskje vil du skildre eller få skildra noko eg ikkje vil? Når eg tenker på makt og overmakt tenker eg først og fremst på Kafkas Prosessen. Så vidt eg hugsar er det ikkje så mange personar med der. Ikkje er det særleg med namn, heller. Det er den ukjende massen, nærast andletslause, som skaper uhyggestemninga der. Men ok, Prosessen er klaustrofobisk.

Når du skriv at livet er ein road movie lurer eg på kva slags litteratur du ventar eller ser føre deg eller har lyst til å skrive. Ein grunn til at det ikkje finst så mange bøker som femnar alle dei korte augneblinka, trur eg er fordi det er veldig vanskeleg å skrive godt om det, veldig vanskeleg å heve det over det banale, oppramsande, inkjeseiande. Men eg likte Trude Marsteins Gjøre godt, sjølv om ho godt kunne hatt færre karakterar for min del.

Rullerusk:
Det kan vere veldig vanskeleg å finne rette namnet, medan det av og til fell på plass av seg sjølv. Eg har byrja ty til enkle, upretensiøse namn utan doble tydingar. Eg synest det funkar best.

Lille søster sa...

Kommentaren din til Rullerusk; det var noe slik jeg mente også. Upretensiøse navn, slik at vi ikke får følelsen av at her har forfatteren sittet og forsøkt å være finurlig eller morsom.

Det jeg mente, var vel noe slikt som at hun og han fungerer best når det er få personer, kanskje bare hun og han, og gjerne i en begrenset setting. Mens når det er mange personer, og personene beveger seg i flere miljøer og slikt, er det best med navn.

Bai sa...

Dette var eit veldig interessant innlegg!
Når eg forsøker å skrive, stoppar det alltid opp for meg når eg kjem til det punktet der eg må ta stilling til om karakterane skal ha namn eller ikkje. Dei blir framande med namn, samtidig går det lett i surr utan namn. Men namn er vanskelege, fordi dei kan bety så mykje. Som Johannes i Morgon og kveld som er nemnd over; eg har høyrt ein forelesar dissekere boka med å trekke fram namnesymbolikken og samstille Johannes med den bibelske disippelen Johannes. Det ville vore enklare ein kunne vite sikkert at lesaren let namnet stå som ei konkretisering av kva for ein "han" det er snakk om.

Kan ein kommentere kommentarar? Bahrfot, når det gjelder Charlotte Isabel Hansen er dette med namn direkte latterleg i heile romanen. Kvifor skal alle dei andre heite heimstaden sin til etternamn, når hovudpersonen i tillegg skriv hovudfagsoppgåve om namnesymbolikk?

Aina sa...

Lille søster:
Eg trur vi er einige!

Bai:
Sjølvsagt kan ein kommentere kommentarar! Det er jo noko av det som er gøy med kommentarfeltet.

Eg er elles av den oppfattinga at ein del litteraturvitarar leitar for hardt etter symbolikk i tekstar. Eg vil helst tenke at Johannes heiter Johannes fordi det er eit upretensiøst namn som har vore vanleg i Noreg i fleire hundreår. Når ein byrjar rote med symbolikk og doble botnar og tydingar kan ein fort øydelegge noko av det fine i han, etter mi oppfatting. Men eg er kanskje litt anti-symbolsk. Eg lurer på korleis litteraturvitarar ville tolka boka mi. Med Gabriel som overgripar. Gud, eg håper ingen fell for freistinga til å drage den for langt nokon gong.