Åttitalet revisited

Eg liker å låne filmar på biblioteket, der har dei jo mykje forskjellig. Ikkje naudsynleg berre dei beste og nyaste filmane, men også til dømes gamle åttitalsklassikarar, som St. Elmo´s Fire. Eg klarte sjølvsagt ikkje motstå freistinga.

Heile filmen er bygd over ein svak metafor som blir nokså keitete avslørt av Billy the Kid, alias Rob Lowe, mot slutten av filmen. Om Sankt Elms eld, som er "en svak duskformet elektrisk utladning fra oppstikkende gjenstander som fjelltopper, tårnspir, lynavledere og mastetopper. Den syns i mørket som et svakt lysende, oppadrettet lysskinn rundt disse gjenstandene - ofte sammen med et sprakende lyd for den som befinner seg tilstrekkelig nær. Fenomenet forekommer når den elektriske feltstyrken, for eksempel på grunn av en nærliggende tordensky, er tilstrekkelig høy. Sankt Elms ild har i folketroen blitt sett som et forvarsel - i blant om gode ting, i blant om forestående ulykker." (Wikipedia)

Men eigentleg handlar filmen om ein typisk gjeng amerikansk filmungdom, som har gått ut av college og prøver å finne sin veg her i livet. Og her møter vi både ein rebelsk og pur ung Demi Moore, ein rebelsk og pur ung (og smellvakker) Rob Lowe, i tillegg til den lett depressive, strevande forfattaren, den ambisiøse og notorisk utru karrierejegaren, den besett forelska jusstudenten, den håplause, dumsnille jomfrua, og den vellykka, kule jenta med dårleg åttitalshår.

Det er igrunnen rart å tenke på at det er tjue år sidan åttitalet. Faktisk snart tretti. Kreisi.