stille ut i den nyrakede innkjørselen

En av dem våknet i sengen sin kl. 04 om morgenen, kledde på seg og gikk stille ut den nyrakede innkjørselen. Siden var det ingen som så henne mer. En annen var på vei hjem fra skolen og gikk snarveien gjennom skogholtet ved riksveien. To dager senere ble han observert i syv byer samtidig, han var tolv år og skal aldri bli erklært død. En tredje var alene hjemme lørdag formiddag; da venninnene kom for å hente henne var leiligheten tom (døren sto åpen, hun hadde ikke tatt på seg sko engang). En fjerde sa farvel til kjæresten og kjørte ungene på fotballtrening. To timer senere kom han ikke tilbake for å hente dem. Bilen hans ble funnet på den andre siden av byen. Barn forsvinner. Også voksne forsvinner uten spor. Har ikke du også tenkt på det? At det finnes en vei ut av verden. At du ikke behøver å ta livet av deg. At du ikke må bli bortført og gjenfunnet avkledd og livløs under en søplete bro. At du ikke trenger å bedrive sjekksvindel tirsdag morgen for å begynne et nytt liv i et tropisk ferieparadis onsdag kveld. At enkelte mennesker forsvinner så mye enklere enn det. De dør ikke. De går rolig ut av verden, som om det virkelig finnes tomrom, dødpunkter der luften ganske enkelt åpner seg og du kan stige rett ut av alt du kjenner og entre det du ikke vet noe om. Det var slik jeg ville at diktene skulle virke, men hver gang jeg skrev dem kom verden veltende opp igjen, som om alt jeg hadde forsøkt å drukne i det jeg skrev, kom virvlende baklengs opp fra bunnen av den dype sjøen. I diktene gjenoppstår fjernsynsprogrammer, kvinner med brede hofter, røde sportsbiler, uoppredde senger og fravokste barneplagg. Du ser det jo selv. Disse diktene fører dessverre ikke ut av verden: de som forsvant må ha funnet en annen utgang.

Frå diktsamlinga Om tyngde og letthet av Geir Gulliksen (1998, som finst i Hvis jeg må være meg. Dikt 1995-2005).