8. februar 2009

Tre dikt av Geir Gulliksen

I

vind i trærne utenfor og du ba meg
drikke vannet før det gikk stemmer i det
eller hva det var du sa
at vi skulle være vakre
at vi skulle drikke melk
at jeg elsket deg og at jeg alltid skulle ha
brystene dine med meg overalt hvor jeg gikk
jeg husker hvordan jeg ropte inn i munnen din
og jeg husker at du sa
trærne går bare til og fra

II

og hvordan du bærer vekten av meg
på hoftene knærne lårene ryggen
og hvordan vi gråter og ikke
kan la være å begynne igjen

III

det regnet, jeg satt i hagen
på den hvite stolen du sovnet i
sommeren før, trærne mørknet og trakk
nærmere bordet, det halvtømte glasset
fylte seg selv, regnet falt stille, ukonsentrert

gresset snakket til fuglene om alt som gress
og fugler har felles: en svart bille,
en grønn kneler, tre tørre frø

det var den siste sommeren

jeg våkner igjen i en opprådd seng
og jeg har glemt det jeg ville si


Frå Monografi, Geir Gulliksen 1995

2 kommentarer:

Midifila sa...

Gulliksen, ja.
Dikt nummer to er så fint, så fint!

Aina sa...

Det var mange fine dikt i denne samlinga, men det var desse tre som spratt fram mot meg.