hvem er det du elsker?

klærne dine ligger
i en haug på gulvet
det er fettflekker på nattlampen
de lommebrettede postkortene fra sist sommer
henger som snåle parenteser på veggen
pappkasser og plastposer borte ved døren
og utenfor vinduet er det natt i Norge
du ser det gule beltet til en Shell-stasjon langt borte
doble lyktestolper på en parkeringsplass rett over veien
og noe som du tror er kjærlighet drar seg
gjennom kroppen din som en brennmanet i havstrømmen
det skulle liksom ikke gjøre vondt
det skulle liksom ikke falle fra himmelen og treffe deg i hodet
det skulle liksom ikke våkne om natten og skrike
det skulle gå bra
det skulle gå så bra
du skulle ikke brenne opp innvendig
du kaster opp maneten, men angrer, svelger den igjen
og så legger du deg

du er et hus
du er bare et hus
et rekkehus
hvor kjærligheten gikk feil
den hadde kanskje gnidd i stykker blekket på adresselappen sin
eller ikke skjønt nummereringen
for den skulle ikke vært her
den skulle ikke banket på

og så, når du åpnet døren
fór den sammen
så du ikke det

Frå Utelatte dikt (Adressebøkene), Nils-Øivind Haagensen