Eg kan ikkje skulde på nokon andre enn meg sjølv.
Eg hadde medbestemming i høgste grad, eg var endåtil med på å føreslå, eg var igrunnen med på alt.
Men no veit eg ikkje heilt.
Kanskje har det noko med dagane i Vikjo å gjere.
Med samtalane, med all nye kunnskap, alle nye tankar.
Med alle nye inntrykk, alle nye møte.
Eg veit rett og slett ikkje om eg gidd, likevel.
Det kan hende eg like godt står over å lese Paul Auster.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Les kona hans, du.
Kanskje.
Men akkurat no vil eg berre lese alt muleg anna enn store romanar av store forfattarar. Skjøner?
Jeg vil gjerne ha deg med på lesesirkelmøtet om Auster!!! Jeg har også ganske mye annet som frister nå, men tenker at jeg nok skal klare å komme meg gjennom den allikevel. Og jeg vet at du har stor lesekapasitet.
Takk for det, Kristine!
Ja, eg vil jo helst ikkje gå glipp av det... Samtidig har eg vore med på absolutt alle til no, og kjenner at kapasiteten min ikkje er like stor som han plar vere. Men det kan jo endre seg med litt kvile. Eg skal byrje på boka, og sjå.
Legg inn en kommentar