11. juli 2007

Lydbok: To the Lighthouse

To the Lighthouse gjorde, som eg tidlegare har skrive ein del om, eit sterkt inntrykk på meg.
Så sterkt at eg no lyttar til den på lydbok, i engelsk versjon.

Opplesaren er Phyllida Law, ein engelsk skodespelar eg ikkje kjenner til (men som det viser seg at er mor til den meir kjende Emma Thompson og litt kjende Sophie Thompson), og stort sett er eg nøgd med opplesinga. Det verkar som om Phyllida Law har sett seg inn i boka, tenkt gjennom korleis ho vil lese, og så forsøkt å gjere det på best muleg måte, etter kva (ein kan anta) at Virginia Woolf sin intensjon for karakterane og teksten må ha vore.

Det er berre ein ting som irriterar meg.
Law brukar stor grad av dynamikk i stemma når ho les. Dette fungerar svært godt dersom ein er til stades ved ei opplesing, har lydboka på øyret eller har det fullstendig tyst rundt seg medan ein lyttar. Men dersom ein, slik eg gjer det, spelar av lydboka på datamaskina, medan ein sit og held på med diverse andre ting, eller kanskje endåtil vandrar litt rundt i rommet, er det ikkje like kjekt med den dynamiske stemmebruken.

Stundom blir lyden nemleg veldig høg og skarp, medan den andre gongar forsvinn heilt idet Phyllida Law nærast kviskrar fram teksten. Det blir som å lytte til symfonisk musikk på innspeling. Vanskeleg å kombinere med noko anna, eller å ha i bakgrunnen. Sikkert også vanskeleg å lytte til i ein bil. Motorduren vil fullstendig overdøve dei svake partia, og om ein som einsam sjåfør skal forsøke å justere volumet heile tida, kan det føre til nok av farlege situasjonar i trafikken, skulle ein tru. Men det er kanskje ikkje eit spesielt stort problem.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg hørte samme innspilling rett i øre med iPoden og likte fortellerstemma til Law, så du har nok rett i at dynamikken bare ikke egnes seg når man beveger seg i forhold til høytalerene.

Anonym sa...

Selv er jeg også glad i lydbøker, men jeg er enig med deg om at det er litt avhengig av oppleserstemmen hvordan opplevelsen blir. Noen ganger henger jeg meg voldsomt opp i en eller annen uttale eller måte å lese på, og da virker det så forstyrrende på budskapet at jeg blir rent frustrert. Eller også nesten mannevond. ;-)

Andre ganger kan oppleseren gjøre nesten middels bøker til DEN opplevelsen. Og DA er lydbøker nesten uslåelig som leseopplevelse!

Aina Basso sa...

Mi verste lydbokoppleving var då eg høyrte den særs oppskrytte "Alkymisten" av Paulo Coelho. Det faktum at eg syns boka var veldig dårleg vart heilt klart forsterka av å lytte til den (sakte), i staden for å kunne skumme gjennom den på eiga hand.

Anonym sa...

He, he. Ja, sånne opplevelser har jeg også hatt. (Selv om jeg tilhører dem som faktisk syntes "Alkymisten" ga meg noe. Men jeg leste den selv da - og det var jo relativt fort gjort...)
Når man hører på lydbok og "fader ut" for så plutselig å skvette på plass i boka igjen og lure på hva som har skjedd - og like gjerne OM det har skjedd noe...