28. november 2011

Omstreifaren

Eg er ein dårleg omstreifar. Då eg kom heim frå tovekers turné i Nord-Trøndelag fredag kveld og såg artisten Marit Larsen på Skavlan skjønte eg at eg både manglar erfaringa og evna til å gjere tilfeldige hotellrom om til ein heim.

Marit Larsen har 200 reisedøger i året og bur dermed 200 døger av året på andre rom enn sine eigne. Ho er blitt flink til å skape ein heim der ho er. Ho kjøper friske blomstrar og set fram bilete av dei ho er glad i. Noko å lære av, for dei som har reisinga som ein stor del av jobben.

Eg har ikkje vore på særleg lange reiser før. Ein tredagars konferanse her, ein ferietur der, litteraturfestivalar både her og der, men aldri over særleg lang tid. Og aldri lenge åleine. Såleis var det ei ny erfaring for meg å skulle vere åleine på vegen i to veker og halde føredrag kvar kveld undervegs, på det eine biblioteket etter det andre.

Sjølve turneen gjekk fint. Eg blei godt motteken overalt kor eg kom og det var kjekt å bli betre kjend med eit fylke eg aldri har reist særleg i. Men eg er ingen god omstreifar. Eg blir fort trøytt av reisinga og lengtar heim til meg sjølv, til leilegheita mi og tinga mine, til folka mine. Eg byrjar synge «Country roads/ Take me home/ To the place/ I belong». Og då er det jo gjort.

Temaet for turneen var romanifolkets historie i Noreg, med utgangspunkt i den førre romanen min, «Fange 59. Taterpige», som handlar om akkurat romanifolket, på 1700-talet.

Men det er ein vesentleg forskjell på meg og det reisande folket eg har reist rundt og fortalt om, og det er at eg dei siste par vekene har streifa åleine. Ganske sikkert hadde reisinga vore kjekkare om eg òg hadde alt eg eigde og heile familien min med meg på vegen, i kjerra: ungar som sprang om kapp med kjeppar i hendene, ein brun og ledig mann med hatt og bart, ein hund med glad tunge, ei bestemor med pipe bak på vogna.

Det er ikkje det same å vere på vegen åleine. Reise frå stad til stad, der ein ikkje kjenner nokon, bu åleine på hotell, halde føredrag om kvelden, så reise vidare, til neste stad. Ingen blir vel gode omstreifarar av slikt. Ingen brune menn med hatt og ingen hund, inga bestemor med pipe. Berre eit nytt hotell og den same, gamle kofferten, og ikkje hadde eg med bilete av dei eg er glad i, og ikkje kjøpte eg friske blomstrar.

Eg skal ikkje klage. Å vere omstreifar i dag, for ein forfattar, er inga sak. Turnélivet er komfortabelt opplagt. Ikkje må eg traske langs dårlege vegar i allslags vêr, ikkje må eg sove under open himmel eller tigge meg inn i ei løe eller eit naust når natta fell. Eg blir godt teken imot der eg kjem. Hotell får eg, diettpengar får eg, og godt betalt.

Men alt det til side, trur eg likevel ikkje eg hadde vore nokon god reisande. Det har ofte slått meg kor stadbunden eg er. Kor oppteken eg er av alt rundt meg skal vere kjent, både vegger og vegar, steinar og tre. Eg er blitt merksam på det vanedyret eg er. Juletreet som må stå på same stad kvart år, pynta med den same, gamle pynten, og alt på julaftan som må gå føre seg nett som året før, og alle åra før der.

Eg må nok berre innsjå det. Eg er det romanifolket kallar ein «buro». Ein norsk, fastbuande bonde, ikkje nokon god reisande i det heile.

Spalte i Nationen, laurdag 26. november 2011

5 kommentarer:

Anonym sa...

Artig innlegg. Men du er nok en ekte buro ja. Jeg kunne nok reist langt og lenge, jeg liker å reise, se nye steder, treffe nye folk. Jeg er ikke så avhengig av å ha mine ting rundt meg til enhver tid, selv om jeg lengter hjem etter en stund. Desverre blir det så altfor sjelden jeg kan reise.

Aina Basso sa...

Det er ikkje alle forunnt å vere horta romani!

lise sa...

Nå kjenner jeg at jeg lurer aller mest på når neste bok kommer..

Hilsen fan!

Aina Basso sa...

Takk for det, Lise!

Neste bok kjem i februar, heiter Inn i elden og handlar om trolldomsprosessane i Finnmark kring 1620, gjennom historiene til to jenter: Elen frå Kiberg og Dorothe frå København, som blir futefrue i Vardøhus.

Anonym sa...

http://www.youtube.com/watch?v=BM9GpYMBQlk

(Whisper of the heart)