Tre dikt til ei sjuk veslesøster

I

noen ganger ligger du så lenge stille
at du blir redd vi skal tro
at du har slutta å tenke

jeg håper du tenker på høye trær
og lyset mellom trærne
og rett som jeg tenker på det
står du foran meg på stien

gå hjem, sier jeg
du vet like godt som meg at det ikke er sant
jeg har andre ting å gjøre
enn å diskutere med deg
og du skal ikke se meg slik
med dette ansiktet som ikke vil feste seg


II

jeg bærer virkeligheten inn og ut av huset
utomhuskorrespondenten har så mye å fortelle
og hva skal jeg velge
jeg former hendene som en skål
fyller den med det jeg synes du trenger å huske
sand, grus og solvarmt løv
jeg står på trappa og fyller munnen med sol
går inn til deg og gaper

munnen min sitter klar på sengekanten
og venter på noe jeg kan bruke
jeg tar orda dine i munnen
og går ut med den dit menneskene er


III

jeg fyller øynene med det jeg tror du vil ha
jeg fyller dem med kråker
jeg fyller dem med frø
som blåser dunete og dumme langs bakken
og du sitter oppreist i meg mens jeg går
du sitter bak øynene mine
og ser meg se

du har fått rommet med den dårligste utsikten
så jeg må passe på å ha den beste
jeg skraper is av øynene om morgenen
jeg pirker i dem med en kvist
der jeg skal er enkelt jeg skal gå her langs veien alene
og se for to


Frå Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen (Oktober 2011)