Havet hviler

Husene er enkle og værfaste, de står som om de er festet til marken med usynlige bolter, hvite og gule, de har fått strandens egne farger, sandgult, okerhvitt, lyseblått: en grønn dør. Et vindu med røde gardiner; det er den samme fargen som på undersiden av en våt stein, eller i en flekk på måkenes nebb, eller i sjøgress når det beveges av strømmer. Husene ligger i en rekke mot sjøen, en front mot havet, og på den andre siden av den smale veien, opp under fjellryggen som strekker seg som en tunge mot havet, ligger de gamle løene avblåst all maling og tjære, grå som stein, eller som trærne de er begynt å ligne på, sprukne og fargeløse. Og så; mellom husene og trærne, rundt en liten sving forbi nøstene og svaberget, ligger stranden. Grotlerstranden. En lang, hvit bue, eller en skål som tar imot havet; vannet faller inn og skyter ut i en aldri hvilende bevegelse, bortsett fra noen stille timer midt på natten da sjøen er som frosset av månelys. Og midt på dagen, solen står midt på himmelen; havet hviler.

Tomas Espedal: Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv.